Lys i AFP-tunnelen

Venstresiden i LO har vunnet fram med stadig tøffere AFP-krav. Slik sett vant de en seier da LOs representantskap i går vedtok kravene foran årets tariffoppgjør. Det som er viktigere enn selve kravene, er at Jens Stoltenberg viser vei ut fra AFP-uføret. I går åpnet han for at regjeringen kan godta to ordninger for AFP - en «slitermodell» og en «arbeidsmodell». Slitermodellen går ut på at man går av med en AFP som er like god som i dag, men en frasier seg muligheten til å jobbe på si. En tar da på alvor at de som går av med AFP er slitere som ikke orker å jobbe mer. De som vil ha arbeidsinntekt på si i tillegg til AFP, får da en dårligere ordning enn dagens AFP.

En slik ordning er ikke i samsvar med det venstresiden i LO krever, men det er tvilsomt om de er sterke nok til å overkjøre det Jens Stoltenberg og Roar Flåthen mener man kan gå for.

Verre er det når det gjelder den såkalte levealderjusteringen. Den går i korthet ut på at hvis vi alle lever lenger, blir det mindre pensjon. Da må vi jobbe lenger for å få samme pensjon. Her ligger den største innsparingen i pensjonsordningen. Det er dette som gjør at pensjonssystemet kan bli mer bærekraftig enn det er i dag.

Her vil ikke regjeringen fire, sier Stoltenberg. Og han henviser til at det er Stortinget som har bestemt at slik skal det være. Dette kan ikke tolkes på annen måte enn at Stoltenberg setter foten ned for at virkningen av levealderjusteringen skal kompenseres ved bevilgninger over statsbudsjettet.

Det spørs om ikke Roar Flåthen for lengst har forstått at her går Stoltenbergs smertegrense. På dette punktet må LO gi seg. Men det vil skje etter harde tautrekkinger innad. Roar Flåthen vil ikke kunne vite om medlemmene vil si ja eller nei i en uravstemning. Han må ta sjansen på et ja. Blir det nei, har både Flåthen og Stoltenberg et problem.

Jens Stoltenberg vet ikke om pensjonsforliket som Stortinget har vedtatt vil holde dersom han aksepterer to AFP-modeller. Det avhenger av hvordan ordningen blir. Det er jo en fare for at altfor mange fristes til å gå av med pensjon når de fyller 62 år.

NHO og andre arbeidsgivere minner om at vi nå er på slutten av en høykonjunktur og at det ikke er rom for store lønnstillegg. De økonomiske fremtidsutsiktene har endret seg i løpet av de to siste månedene. Fremdeles er imidlertid forventningene om høye lønnstillegg store hos arbeidstakerorganisasjonene. Kun dette forhold isolert sett, er egnet til å gjøre årets forhandlinger vanskelige. I Fellesforbundet forstår de seg imidlertid godt på industriens konkurransesituasjon. De vet så altfor godt at Svein Gjedrem mener det, når han sier at han vil sette renten opp dersom det er nødvendig. Og i industrien opplever man til stadighet å tape kontrakter fordi konkurrenter tilbyr lavere pris. Fellesforbundet leder Arve Bakke forstår nok alvoret.

LO har kjørt så hardt på AFP-saken at det er regjeringen som i realiteten har endt opp som motpart. NHO vil ikke få ansvar for noen streik. Blir det streik, vil det være knyttet til AFP. Og her er det regjeringen som sitter med nøkkelen.

NHO er opptatt av at alle lønnsoppgjør skal handle om kroner og øre, ikke politikk. NHO vil tilby en ramme, og så forhandle om hvordan det skal fordeles mellom AFP-pensjonistene, de lavlønnete og de øvrige medlemmene. Denne gangen er lønnsoppgjøret på grunn av AFP primært et politisk slag der NHO ikke spiller hovedrollen.

Når staten og Kommunenes Sentralforbund skal forhandle, kan de forhandle om kroner og øre. AFP-striden vil da sannsynligvis være løst. Staten og KS kan komme til å slite mer i forhandlingene enn NHO i år, fordi lønnskravene vil være så høye. Det kan godt være at lærerne vil stikke av med en stor del av potten i år. Prisen man da kan måtte betale, er at en eller flere grupper prøver å oppnå mer ved å gå ut i streik.

Tyskland har opplevd god økonomisk vekst de siste par årene, og arbeidsledigheten har gått ned. Nå ser det ut til at oppgjøret for de offentlige ansatte kan havne i storstreik. Arbeidsgiverne har tilbudt fem prosent over to år, men har krevd forlengelse av arbeidstiden. De ansatte krever åtte prosent. Også her møter vi noe av den samme problematikken som i AFP-saken. Når forholdene endrer seg, vil arbeidsgiverne dra inn ordninger som tidligere er vunnet i forhandlinger. Her dreier det seg om arbeidstid. Hos oss handler det om AFP. Men de endringer staten eller arbeidsgivere ønsker, blir ikke fullt ut kompensert. Å forhandle om nedskjæringer er usedvanlig komplisert. For å si det med Roar Flåthen: Det er ikke snakk om å gi fra seg noe som er oppnådd i forhandlinger.

Med andre ord: Alt skal bare bli bedre. Det forhandles ikke om noe som blir dårligere.