Lundteigen på krigsstien

Publisert: 15. april 2008 kl 10.26
Oppdatert: 15. april 2008 kl 12.10

LO har fått det som de ville i årets lønnsoppgjør. Jens Stoltenberg bladde opp og finansierte en svindyr AFP-ordning. Nå krever landets bønder at det samme skjer i årets jordbruksforhandlinger. Men Jens Stoltenberg har nok gikk beskjed til landbruksminister Terje Riis-Johansen om å gjøre det han kan for å dempe forventningene. Det har han forsøkt på, men i liten grad lykkes. I Aftenposten i går kunne vi lese av Per Olaf Lundteigen filleristet sin egen landbruksminister.

- Ingen flere bortforklaringer. Gjennom 10-15 år har den ene landbruksminister etter den andre sagt at resultatet er bedre enn det som fremkommer når vi ser på de endelige regnskapsresultatene. Regjering og storting må vise anstendighet, tordner Lundteigen som hevder at bøndene ikke er ei nærheten av timelønnen for en ufaglært bryggearbeider.

Riis-Johansen på sine side hevder at bøndene fra 2006 til 2008 har fått en vekst på 17,9 prosent

På grunn av AFP er årets lønnsoppgjør for arbeidstaker særdeles komplisert. Mange innrømmer at de har gitt opp å forstå hvem som taper og vinner på den nye pensjonsordningen. Jordbruksforhandlingene er mer komplisert enn dette hvert eneste år. Det sies jo at det kun er Vår Herre og departementsråd Per Harald Grue som forstår implikasjonene om alt det forhandles om. Det dreier seg om et sammensurium av subsidier og tilskudd, prisfastsettelser ut fra produkt og produksjonsvolum, tollbarrierer, kvoter - og så videre….

Men det er ikke vanskelig å gi Per Olaf Lundteigen rett. Hver eneste dag er det flere bønder om gir opp fordi det er har igjen ikke står i forhold til den innsatsen en gjør. Antallet bønder reduseres år for år. Og slik må det være. For det er ikke lønnsomt å opprettholde produksjonen slik det skjer i dag. Jordbruksproduksjonen må effektiviseres i større enheter. Storbøndene lider ingen nød. Men situasjonen er utvilsomt tøff for mange som har små bruk. Og den blir tøffere, g det før vi har måtte omstille oss som følge av WTO-avtalen.

Jordbruksforhandlingene er alltid vanskelige. Her har imidlertid staten overtaket. bøndene har ikke et effektivt streikevåpen de kan vifte med. Hvis man ikke blir enige i forhandlingen, er de Stortinget som må vedta oppgjøret.

Når det blir tøffe runder denne gangen, skyldes det at regjeringen og bøndene ikke er enige om virkelighetsbeskrivelsen. Budsjettnemnda for jordbruket la i år fram tall som viser hvordan utviklingen har vært. Ole-Anton Teigen sier til Nationen at tallene er som å helle bensin på bålet. Det er ikke inntektene som er problemet. Det er kostnadsøkningen. Kostnaden har økt langt mer en forutsatt. Det får Bjarne Undheim i Norges Bondelag til å kreve at dekningen av fjorårets tap må på plass før en starter forhandlingen om årets økte tilskudd.

Terje Riis-Johansen sier han er tilfreds med mye av det tallene viser.

Jens Stoltenberg vet selvsagt at en viktig grunn til at Sp er i regjering, er å sikre et godt jordbruksoppgjør. Hva som er et godt jordbruksoppgjør, er ikke så godt å si. Skal det måles ut fra om man bruker enda mer enn skattebetalerne penger eller styrken i protestskrikene fra bøndene etter at oppgjøret er vedtatt?

Sp vare fornøyd da det ble innført halv moms på landbruksprodukter. En tenkte det ville føre til at maten ble billigere. Mye tyder på at det er de store butikkjedene som har tatt gevinsten. Fra Ap-hold er det tatt til orde for at en bør innføre full moms på matvarer. Skjer det, vil det l ikke føre til at butikkjedene vil øke prisen med 12 prosent. Og om maten skulle bli noe dyrere, vil folk kjøpe mye av den samme maten uansett.

Dersom staten får inn økt moms, kan kanskje det gis videre til bøndene? Så enkelt er det nok ikke. Det passer de på i Finansdepartementet.

Det er ikke et følbart problem for det norsk samfunn at det blir færre bønder. Derfor er ikke viljen til å øke bevilgningen til bøndene stor. Bøndene vil bli misfornøyd i år også. Men Jens Stoltenberg må sørge for at bøndene får så pass at de ikke er i tvil om at de får mer støtte av en rødgrønn regjering enn en regjering der Høyre, for ikke å snakke om Frp, har innflytelse.