Lund uten munnkurv

Mandag ba miljø- og bistandsminister Erik Solheim sjefen for StatoilHydro, Helge Lund, om å ligge lavt i debatten om økt oljeaktivitet i nord. I dag setter olje- og energiminister Åslaug Haga Solheim på plass. Lund skal selvsagt kunne fremføre sine argumenter for økt olje- og gassutvinning i Lofoten og Vesterålen.

- Det er ikke noen naturlig oppgave for StatoilHydro å påvirke den norske Regjeringen til å fatte mer miljøskadelige vedtak, mener Solheim. I forrige uke sådde han tvil om at Goliat-feltet skal bygges ut. Haga signaliserer det motsatte. Solheim mener at sjefen for et statseid oljeselskap ikke skal sette seg som mål å påvirke myndighetene til å åpne sårbare områder i Vesterålen og Lofoten for oljeutvinning. Det er politikerne som skal utforme olje-, miljø- og klimapolitikken, sier Solheim. Det er ingen uenig med ham i.

Helge Lund sa på et oljepolitisk seminar i Sandefjord at han mener han har en industriell plikt til å peke på mulighetene.- Jeg er ikke politiker, men industrileder. Før beslutningen er tatt, kan ikke noen aktører få munnkurv fordi om man er stor, sa Lund.

Det lureste Erik Solheim kan gjøre, er å glemme det han har sagt og kaste seg inn i saksdiskusjoner. Han har såpass med politisk erfaring at han burde vite at det aldri fører fram å be folk ligge lavt med henvisning til at saken ligger på politikernes bord. Solheim burde valgt motsatt strategi: bedt Lund om å legge alt de har av utredninger og argumenter på bordet, så skal politikerne fatte en beslutning. Det er jo slik det foregår. Hadde Solheim virkelig sett for seg at Helge Lund og Statoil skulle melde seg ut av debatten om oljeaktivitet i nord? Det finnes ikke en bedriftsleder i landet som ikke engasjerer seg i forhold til politikere hvis det er saker som er av vital betydning for den bedriften man leder. Som så mange andre rødgrønne politikere, glemmer Erik Solheim det faktum at StatoilHydro er et børsnotert selskap. Det betyr at man ikke er i lomma på staten. Staten er forpliktet til å utøve sin innflytelse gjennom selskapets organer. Staten og private eiere har forpliktet seg på at selskapet skal styret ut fra bedriftsøkonomiske prinsipper, og lønnsomhetsvurderinger og innenfor rammebetingelser gitt av politikerne. Når Helge Lund og hans stab ser muligheter for vekst og god avkastning ved økt aktivitet i nord, plikter han og styret - på vegne av alle eierne - å peke på disse mulighetene. Hvis Lund skulle ha tatt hensyn til Solheims oppfordring om å ligge lavt, ville han sviktet sin oppgave som konsernsjef i et børsnotert selskap.

Helge Lund og Erik Solheim kan komme til å representere motpolene i den debatten vi nå er i gang med. Lund vil nok beflitte seg på å opptre klokt og ryddig og ikke provosere sine politiske motstandere. Solheim er tjent med samme strategi. Den som må bære uenigheten i sinn og sjel er Åslaug Haga. Hun forsøkte å utnevne seg selv til en slags klimaminister da hun ble utnevnt. Da var det ikke måte på jubel fra miljøbevegelsens side. Det går neppe lenge før Haga blir slått i hartkorn med Helge Lund. Det vil hun ikke like, men nyansene forsvinner ofte når debatten blir opphetet. Haga er ikke oljeindustriens kvinne, men hennes oppgave er å formidle og vise forståelse for oljeindustriens syn - både innad i regjeringen og i offentligheten.

Haga er mellom barken og veden. Der befinner også Erik Solheim seg, for han er medlem av en regjering som må balansere hensynet til oljeindustriens krav om økt aktivitet i nord i forhold til de miljømessige konsekvenser. Erik Solheim er opptatt av å markere seg som miljøvernminister. Da må han tegne en noe annen profil enn olje- og energiminister Haga. Til slutt må de stå sammen om et kompromiss.

Et av regjeringens mest vellykkede kompromisser, var vedtaket om en begrenset økning i aktivitet i nord, men at Lofoten og Vesterålen skal vernes enda noen år. Motstanden mot økt gass- og oljeutvinning i sårbare områder har økt. Samtidig er det blitt viktigere for StatoilHydro å få økt produksjonen. Det gjør at regjeringens handlingsrom er mindre. Vi vil nok denne gang høre skrikene fra de smertefulle kompromisser tydeligere. Men det er langt fram. Stoltenberg skjærer vanligvis ikke igjennom før fem på tolv.

StatoilHydro har imidlertid ikke så god tid som politikerne kunne ønske seg. De opererer med lange planleggingshorisonter. De må snart vite hva de har å forholde seg til. Snart kommer også flere scenarioer fra samfunnsøkonomene, som viser hvilke konsekvenser økt eller redusert oljeaktivitet vil ha for norsk økonomi.

I oljelandet Norge må nok Erik Solheim finne seg i at sjefen for Nordens største selskap, StatoilHydro, vil la sin røst høres klart og tydelig. Han lar neppe være å si det han mener fordi det strider mot signaler politikere mener de har gitt. Jobben hans er å tale StatoilHydros sak.