Likestilling på stedet hvil

Norge er i verdenstoppen når det gjelder likestilling mellom kjønnene. Da skulle en tro at vi kunne ta det litt mer piano og glede oss over det som er oppnådd. Å neida. Det står jo riktig ille til, sier de som har mest greie på det. Likestillingsutvalget, ledet av professor Hege Skjeie, leverte i forrige uke sin andre utredning. Det er såpass langt igjen før menn og kvinner er likestilte at de lanserer et helt batteri med nye virkemidler. De ser for seg et trepartssamarbeide mellom staten, arbeidsgivere og arbeidstakere for å øke tempo i likestillingen. De vil gi Barne-, likestilling og inkluderingsdepartementet et sektorgripende tilsynsansvar gjennom et nyopprettet direktorat som skal få fem regionskontorer. Videre vil de ha nye regler som sikrer en jevnere fordeling mellom menn og kvinner som velges eller utnevnes til offentlige organer, fedre skal gis selvstendig rett til foreldrepenger og foreldrepengeperioden tredeles. Fortsatt er det slik at gutter og jenter er ganske tradisjonelle når de velger utdanning. For å bøte på dette foreslår utvalget at staten subsidierer 30 prosent av studielånet til studenter som går mot strømmen og velger fag der kjønnsfordelingen i prosent er 80-20 eller skjevere. Slik kan vi få flere kvinnelige feiere og bilmekanikere og flere menn i omsorgsyrker der kvinnene rår grunnen. Tror utvaget.
- Meg bekjent er dette helt nytt i internasjonal sammenheng, sa utvalgsleder Hege Skjeie om det nye likestillingsstipendet da hun la fram utvalgets arbeid.

Millioner på likestilling

Det er det ingen grunn til å betvile – og her er vi ved kjernen – ingen land i verden er rede til å bla opp så mange millioner som vi i Norge for å fremme likestilling. Utvalget feller en knusende dom over norsk likestillingspolitikk, ikke fordi det mangler vilje eller at målene er uklare. De er krystallklare. Problemet er at det skjer for lite. Det går for sakte, hvis det i det hele tatt går framover på en del områder.

Likestillingsutvalget mener det må flere og større gulrøtter til og at pisken må fram – med andre ord, mer økonomisk støtte, mer tilsyn og flere pålegg. Vi hører sukkene stige opp fra landets arbeidsgivere.

Et trepartsamarbeid har vi gode erfaringer med når det gjelder sykelønnsordningen. Likestilling er så politisk korrekt som det kan få blitt. Så det er ikke lett å være i mot et trepartssamarbeide her også. Dersom dette skal bli noe av, må staten legge en bra bunke millioner på bordet.

I følge den nye arbeidsministeren, Anniken Huitfeldt, skal arbeidslivet være den neste store likestillingsarenaen. Det kan kanskje være et signal om at det kommer friske midler knyttet til likestilling i statsbudsjettet neste uke. Hvis ikke er dette bare prat. Er det et område der politikere i liten grad kan styre, er det i arbeidslivet.

Når det i følge likestillingsutvalget skjer for lite på likestillingsområdet, er det naturlig å trekke den konklusjonen at det ikke er mulig å få til så mye mer. Menn er menn og kvinner er kvinner. Vi har ulike interesser og preferanser og dette fører til at de velger ulikt når det gjelder utdanning og yrke.

Det er grenser for hvor mye av samfunnets ressurser vi skal bruke på at menn og kvinner skal velge og opptre mer likt enn de gjør i dag. At menn og kvinner velger ulikt, hører til de små problemene i samfunnet. Politikerene bør ta det litt med ro og ikke styre med stadig mer som likevel ikke gir særlig resultater.

Slag i løse luften

Det er et slag i løse luften når barne- og likestillingsminister Inga Marte Torkildsen (SV) vil kreve at alle arbeidsgivere fører separat lønnsstatestikk for menn og kvinner. Den slags ideer fører til byråkrati og ressurssløsing. Vi har i dag regler og systemer som sikrer at menn og kvinner i samme stilling skal ha lik lønn. Kvinner får ikke høyere lønn ved å slå om seg med statistikk. Det tiltaket tar seg muligens godt ut på de rødgrønne «se hva vi har gjort»–liste. Men resultatmessig er det like dødfødt som ideen om at man skal operere med en egen likestillingspott i lønnsoppgjørene som kommer til tillegg den den «vanlige rammen».

Loven om 40 prosent kvinner i styret for allmennaksjeselskaper, regnes som et vellykket likestillingstiltak. Det kan se ut som om hele EU vil slå følge. Det fine med dette tiltaket er at resultatet oppnås i løpet av et år eller to, og alle kan glede seg. Tanken av at dette skulle føre til at det blir flere kvinner på toppen i norsk næringsliv. Her er det bare å hente gråtekonene fram. Det er 206 selskaper registert på Oslo børs. Bergens Tidende har talt opp antallet kvinnelige toppsjefer. Det er bare seks kvinner som troner på toppen i børsnoterte selskaper. Det står nok ikke særlig bedre til om en teller opp antallet kvinner i ledergruppen.

Dette kan ikke politikerne gjøre noe som helst med. Det er nok slik på en rekke andre områder også, «dessverre», kan de som ivrer aller mest for at menn og kvinner skal opptre mest likt, legge til.