Leger i styringsopprør

«Ta faget tilbake!» oppfordrer 10 leger i en artikkel i Tidsskrift for Den norske legeforening preget av ramsalt kritikk av styringen av dagens helsevesen. I NRK torsdag ble artikkelen tolket som et opprør rettet mot helseminister Jonas Gahr Støre og flokken av politikere som styrer dagens sykehus. De 10 skriver for å få andre med seg. Alle landets helsearbeidere oppfordres til å melde seg på e-postlisten «Vern våre sykehus». Hvilke planer de har videre sier de ikke så mye om, annet enn at man vil «informere, diskutere og planlegge nødvendige tiltak for å gjenreise en helsetjeneste i pakt med de idealene vi bekjenner oss til».

De ti mener det er tvingende nødvendig at leger og sykepleiere nå sier ifra. Styringen på økonomiske og administrative premisser har gått for langt. Det skaper ineffektivitet og det er pasientene som blir rammet, hevder de.

Helseminister Jonas Gahr Støre nøyer seg med å si at han hører hva legene sier, oppfordrer til dialog for å gjøre sykehusene bedre, men gir ingen signaler om at han vil legge om kursen for hvordan dagens sykehus styres. Støre er fremste forsvarer av status quo og peker på at vi aldri har behandlet flere pasienter enn nå og at norske sykehus er i verdensklasse på flere områder.

Den styringsideologien legene angriper, er ikke et angrep mot regjeringen. I det store og hele er de politiske partiene enige om at sykehus og leger må styres omtrent som i dag. Legene lister opp 10 forslag til endringer. Det er bare én av disse endringene det er stor politisk uenighet om: Legene vil legge ned de regionale helseforetakene. Det vil også alle andre partier enn Ap.

Legene vil også avskaffe sykehusstyrene i sin nåværende form og erstatte dem med såkalte «profesjonelle styrer». De påstår at styrene kun fungerer som alibi for administrasjonens beslutninger, og vil flytte ansvar nedover til fagfolkene. Dette forslaget er dødfødt. En får ingen partier med seg på at sykehusene skal styres etter en modell som ligner dagens modell for styring av universitetene. Politikerne, med bred støtte i samfunnet, vil mene at et sykehus må ledes fra styreposisjon av representanter fra eierne og offentligheten.

De peker med rette på svakheten med at alt for mange sykehusavdelinger i dag har en ledelse som ikke er til stede i det daglige. Den som skal ha ansvar bør stå oppi det med begge beina praktisk talt hver eneste dag.

De vil nok få uforpliktende støtte fra partier til forslaget om at antallet byråkrater og administrativt personell bør reduseres.

Forslaget om å skille ut alle sykehusbygningene i et eget eierselskap kan det være verd å diskutere. Høyre er også inne på tanker om å skille drift og investeringer.

Legen vil hive hele styringsmodellen på døren, den såkalte innsatsstyrte finansieringen. I dag får sykehusene betalt for det de faktisk utretter. Det er laget et sinnrikt system med en prislapp for hver enkelt diagnose. Legen hevder dette fører til et lønnsomhetsfokus på avdelingsnivå som pasientene ikke er tjent med. Pasientgruppene blir uvilkårlig vurdert i lønnsomhetsperspektiv, og de mest lønnsomme blir prioritert. Det er grunn til å se nærmere på om det faktisk er slik.

Audun Lysbakken (SV) er kommet i tvil om vi har gått for langt i å sette prislapp på alt mulig i tråd med prinsippene bak New Public Management. Han ser for seg større rammebevilgninger til sykehusene. Hvis dette blir kombinert med mindre rapportering, er det verd å få fram hva vi kan spare ved å gi avkall på deler av dagens «prislappstyring».

Artikkelen fra de 10 legene kommer i grevens tid. Vi har kommet til et punkt der vi må erkjenne at stadig mer styring, mer detaljerte og flere rapporter, flere garantier og rettigheter har skapt et system der en mister styringsgrepet. Det blir ikke bedre av å pøse på med mer av det samme for å løse svakhetene som viser seg.

Veien videre er å stole mer på fagfolkene, ikke å underlegge dem et enda hardere kontrollregime styrt av administratorer som ikke har faglig forankring i primæraktiviteten. Problemet i sykehusene er at legen også representerer en interessegruppe. Både sykepleiere og politikere vil vegre seg mot å gi mer makt til legene dersom dette ikke knyttes til en sterk forpliktelse om å styre etter budsjettet. Politikerne frykter at legene ikke vil ha den budsjettdisiplinen som må gjelde i et sykehus.

Svakheten ved artikkelen er at det kun er leger som står bak. De hadde stått sterkere om de hadde fått med seg sykepleierne. Nå blir det litt for enkelt å avvise dette som et initiativ som vil tjene legenes interesser.

Legene er kanskje landets sterkeste faggruppe. Når legene slår i bordet, blir det tatt på alvor. Da legene på A-hus for en del uker siden sa ettertrykkelig ifra om at sykehuset ikke lenger kunne drives med dagens sengeantall, gikk det ikke mange dagene før det kom melding om at det skulle bli en løsning.

Det er en økende uro blant landets leger om hvordan sykehusene styres. Artikkelen fra de 10 legene vitner om det. Dette må politikerne ta på alvor. Løsningene er ikke å si at «det meste er bra nok som den er, men alt kan selvsagt gjøres bedre». Det handler om mer enn det. Det handler om at fagfolk ikke lenger finner seg i en overstyring på administrative premisser de faktisk mener ingen er tjent med.