Lederkrisen ved Nasjonalmuseet

Allis Helleland hadde ikke vært sjef for Nasjonalmuseet mer enn to måneder før det i oktober i fjor blåste opp til storm. Siden har hun stort sett ledet i motvind. Først var det påstander om at hun ville gi de ansatte munnkurv, deretter protesterte museumsvertene mot at de skulle flyttes over i et privat vaktselskap, så var det diskusjoner rundt satsingen på samtidskunst, deretter brøt hun samarbeidet med Henie-Onstads kunstsenter og konstituert leder for nasjonalmuseets avdelingen for utstillinger og samlinger sa opp sin stilling for en tid tilbake, Helleland har varslet at hun vil omorganisere museet, og det skapte selvsagt ny uro. Det toppet seg da hun mot fagfolkene vilje kjøpe tre malerier fra Unni Askeland for 600 000 kroner. Fredag ble det kjent at 20 ansette har sendt brev til styret der de sier de ikke har tillit til henne. Hun anklages for en utålelig lederstil og får så ørene flagrer både som leder og fagperson.

I forrige uke ble Christian Bjelland bedt om å trekke seg som styreleder. Trond Giske sier imidlertid til NRK ta han har full tillit både til Christian Bjelland og Allis Helleland. i Aftenposten i går gjør lederen for valgorganet som tilsatte Christian Bjelland, Ketil Moe, at han skal sitte tre år til. Hverken Trond Giske eller andre har myndighet til å avsette styrelederen.

I dagene fremover vil det handle om Allis Helleland. Bjelland sier han har full tillit til henne, men han sier samtidig at han vil ta brevet fra de 20 ansette på alvor. Bjelland vil ha møte med dem for å få vite hva som ligger bak. Enkelt blir det ikke, for det er jo så som så med tilliten både til Helleland og Bjelland fra fagfolkene side.

En del vil nok mene at den største tabben Bjelland har gjort, er å ansette Helleland. Hun var meget omstridt da hun var leder for Statens Museum for Kunst i København. Men hun fikk også utrettet det styret mente var det viktigste. Styret ved nasjonalmuseet mente de nettopp trengte en av Hellelands støpning. De ville ha en børste, en som våget å utfordre fagfolkene.

Og hun visste hva hun gikk til. Det manglet ikke på uro den tiden Sunde Norgren var sjef.

Det virker imidlertid som om Helleland er i ferd med å kjøre seg fast. Det er grenser for hvor mange kontroversielle beslutninger en kan makte å håndtere. Hun gjør nå lurt i å ligge litt lavere i terrenget.

Det er lite som tyder på at det vil komme fram noe som gjør at hun mister støtten fra styret. En leder kan leve med at store grupper av de ansatte uttaler mistillit. Men i det lange løp vil jevnlige kriger mellom fagfolk og direktør bidra til å svekke Nasjonalmuseet.

I næringslivet er det så mye enklere når slike situasjoner oppstår. Da skiftes noen av kritikere ut. Langt på vei på Helleland leve med de fagfolkene som er der.

Helleland bør snarest mulig få gjennomført den varslete omorganiseringen og få en lederteam rundt seg som kan ta fatt i utfordringens sammen med henne.

Hun bør selv hente inn en rådgiver, gjerne en organisasjonspsykolog, som kan gi henne og de ansatte hjelp med å løse opp i konfliktene. Helleland må selvsagt innrømmer å ha gjort feil. Ingen leder uten feiltrinn. Helleland bør de be ansatte og fagfolkene om å stille krav til henne som leder, sette ord på hva de er misfornøyd med og hva de ønske annerledes.

Helleland gjør lurt å i sjefe så lite som mulig i det daglige i den situasjonen som har oppstått.

Fremfor å tøye sitt eget mandat og fatte beslutninger selv, bør hun søke støtte i styret.

Hvis fagpersoner eller angre grupper ansatte ikke aksepterer vedtak som styret fatter, må styret be dem om å finne seg noe annet å gjøre.

Allis Helleland synes å være skrudd sammen slik at hun makter å lede i sterke motvind. Når en er i en slik presset situasjon, er det lett på trå feil som leder. Noen ledere har en tendens til å opptre som generaler når de settes under press. Man skjære igjennom og viser sin autoritet. Det er greit nok hvis underordnede har plikt til å lystre ordre. Men fagfolk tar ikke ledelse på denne måten. Det kan bli vondt verre om sjefer forsøke å sjefe seg gjennom en krise. Da gjelder det å være åpne for nye tilnæringer som kan skape dialog.

Nasjonamusèet er i en sterk omstillingsfase. Da må ledere regne med å møte motstand. Dette ser ut til å være det normale ved Nasjonalmuseet. Å lede mot fagpersonalet, kan være tungt i lengden.

Nå er de bare å håpe at Helleland ikke finne på å kjøpe inn et klovnebilde av Marianne Aulie.