Ledelse i homofilikonflikt

Når man skal studere hvordan ledelsen i Den norske kirke bauter seg fram for å løse konflikter, må man ha sans for de subtile tolkninger og avanserte kompromissvennlige presiseringer. Lederen av Kirkerådet, Nils Tore Andersen, har fått hovedoppslaget i dagens Vårt Land på at poenget ikke er at "kirken har to syn, men at det er to syn i kirken".

Det bør ikke komme som en bombe på noen at Den norske kirke nå vil oppgi sitt forbud mot å ansette homofile som lever i parforhold. Den norske kirke er en folkekirke. Historien viser at en kirke som vil favne folket, ikke over tid står imot folks alminnelige oppfatning av hva som er rett og galt. Kirken tilpasser seg. Vi blir alle påvirket av den tiden vi lever i. Når teologene de siste 10-20 årene har lest på nytt bibeltekstene som handler om ekteskap og samliv, oppdager de at de kan tolkes på andre måter enn slik de fleste tolket dem for noen tiår siden. Det er kjernen i kristendommen som ligger fast tiår etter tiår, for ikke å si århundre eller århundre. For 40 år siden var Den norske kirke motstandere av kvinnelige prester. I dag er det en liten minoritet som holder fast på dette standpunktet. Det samme vil skje når det gjelder synet på homofili, sannsynligvis. Kirkerådet konstaterer at det i Den norske kirke er to syn på homofile samboende. Frontene står så steilt mot hverandre at dersom det ene synet skal vinne over det andre, er det store fare for at kirken blir splittet. Kirkerådet mener at Den norske kirke bør holde sammen, altså finne et kompromiss. Kompromisset går ut på at Kirkemøtet skal oppheve sitt vedtak om at homofile samboende ikke kan være prester. Istedenfor skal hvert enkelt bispedømme bestemme om de vil ansette homofile samboende som prester eller ikke. Og biskopene skal kunne si nei til å ordinere homofile. Da blir det, som biskop Olav Skjevesland sier til NRK i dag, at det blir enkelte bispedømmer som sier ja til homofile prester og andre sier nei.

Men så enkelt er det ikke. Det er tvilsomt om et bispedømmeråd har anledning til å nekte å ansette en homofilt samboende som prest. Den norske kirke er underlagt arbeidsmiljøloven, men man faller inn under unntaksbestemmelsen når det gjelder livssyn, herunder homofili. Politikerne har akseptert at når kirken mener at det er i strid med den kristne tro at en prest er homofilt samboende, har homofile prester måttet akseptere det. Med rette kan de hevde at de blir diskriminert. Men denne typen diskriminering har kirken hatt lov til å stå for.

Nå er situasjonen en annen. Kirken har to syn. I praksis blir de to synene likestilte. Det er tvilsomt om det ut fra arbeidsmiljøloven er hjemmel for å diskriminere homofile prester i Agder, men ikke i Oslo, for eksempel. Når kirken først oppgir sin lære om at homofile samboene ikke kan aksepteres, vil dette også få arbeidsrettslige konsekvenser.

Det er ikke sikkert politikeren vil presse Den norske kirke på dette nå. De kommentarene som er kommet fra politiske hold i dag, går ut på at de er fornøyd med at kirken nå tar et stort skritt i å behandle homofile likt med heterofile. Men i det øyeblikk en homofil prest søker en stilling i et bispedømme og ikke blir ansatt med henvisning til at han eller hun er homofil, kan saken prøves for retten. Da vil den homofile presten etter all sannsynlighet vinne fram, fordi Den norske kirke langt på vei har opphevet sin egen begrunnelse for ikke å ansette homofile prester.

Det kan også tenkes at politikerne vil bestemme seg for at kirken ikke får lov til å diskriminere homofile ut fra hvilket bispedømme de søker stilling i. Denne striden vil man neppe ta i denne omgang. Nå vil en sannsynligvis la Kirkemøtet få oppheve forbundet mot homofile samboende prester. Om ikke mange årene vil Den norske kirke i praksis ha to syn og prestestillinger vil være åpne for homofilt samboende prester i alle bispedømmer.