Krangelen i SV

Kristin Halvorsen har rett på to punkt, men tar feil på det tredje. SVs problem heter ikke Helen Bjørnøy og Øystein Djupedal. Det vil hjelpe SV like lite å skifte ut de to som det hjalp KrF å bytte ut Valgerd Svarstad Haugland med Dagfinn Høybråten. SV, som KrF, har et politikkproblem. Det andre Halvorsen har rett i, er at det skader partiet at fremtredende representanter morgen etter et valg forlanger utskifting av statsråder. Dette vitner om dårlig partikultur og interne problemer. Men når Kristin Halvorsen sier at de vil skjerpe seg og sørge for at SVs politikk fremstår med større tydelighet og kraft for velgerne ved valget i 2009, tar hun feil. Dette må hun selvsagt si. Men regjeringens politikk vil ikke bli lagt om i mer SV-vennlig retning. Det er heller ikke slik, som Kristin Halvorsen sier, at SV tapte på at miljøsaken ikke sto høyt nok på dagsordenen. Det er når miljøsaken står på dagsorden at SV taper. Da er det regjeringens miljøpolitikk, ikke den miljøpolitikken som står i SVs program som kommer i fokus. SV har uten tvil fått satt sitt preg på regjerings miljøpolitikk. Men det velgerne som er opptatt av miljø først og fremst legger merke til, er hvor mye i SVs program de ikke har fått gjennomslag for. Miljø er ikke lenger en vinnersak for SV, fordi SV er i regjering. Full barnehagedekning er en vinnersak. Her kan SV med troverdighet stå fram og si at dette er en sak de har ført fram til seier. De er bare et lite stykke igjen.

Det hjelper ikke SV om man bytter Helen Bjørnøy ut med Erik Solheim, slik flere nå tar til orde for, fordi Ap ikke vil at SV skal få sterkere gjennomslag for sin miljøpolitikk. En miljøvernminister fra SV vil alltid kjempe en kamp som vil minne mer om nederlag enn seier. Ikke uten grunn sier Rolf Reikvam (SV) til VG i dag at SV ikke bør trakte etter miljøvernministerposten. Han ville heller at SV skulle ha bestyrt olje- og energidepartementet.

En miljøvernminister fra SV i en AP-dominert regjering må være forberedt på å jobbe i motvind og jevnlig bli utsatt for sur nedbør fra miljøbevegelsens side.

Slik er det ikke for utdanningsministeren. Øystein Djupedal kan kritiseres for ikke å ha kommet på offensiven. Han får nå det glatte lag for ikke å ha satset på forskning og høyere utdanning. Det er det regjeringen samlet som har bestemt seg for. De har satset på full barnehagedekning fremfor å bruke mer penger på forskning. Øystein Djupedal har kjempet for begge deler innad, men for SV er barnehager viktigere enn forskning.

Det er SVs ledelse og landsstyret som må ta ansvar for det elendige valgresultatet. Derfor er det forståelig at Kristin Halvorsen rykker bryskt ut mot dem som krever Bjørnøy og Djupedals hode på et fat.

Det var et sjokk for store deler av opposisjonspartiet SV å få regjeringsmakt, for med det fulgte ansvar og manglende muligheter for markering av egen politikk med kraft og svung.Kristin Halvorsen fikk banket mye god realisme og pragmatisme inn i SV-miljøet det første halve året de satt i regjering. Etter hvert fremsto partiet med tilfredshet over de kompromisser de hadde oppnådd og gjemte unna frustrasjonen over hva de ikke hadde nådd igjennom med. SV har fått god trening i å ha makt. Åslaug Haga ønsker velkommen etter.

Det er imidlertid en vesentlig forskjell på SV og Sp. Sp er i sterkere grad enn SV et interesseparti. Hvis jordbruksstøtten hadde blitt drastisk redusert, ville nok Aslaug Haga fått høre det. SV vil ha en ny samfunnsutvikling. Miljøsaken er stor og viktig. Derfor vil Ap ha regien her. SV er i dag om lag en femtedel så stor som Ap. De har ingen mulighet for være i front i miljøsaken. Her vil Jens Stoltenberg være.

I Rosenborg var for et par år siden opplest og vedtatt at Rosenberg skulle være best. Når de tapte, fikk treneren skylden. De ble trenerbytte på rad og rekke. Nå har de stukket fingeren i jorda og innsett at de er et godt fotballag som innimellom går på smertelige tap. SV trenger trening i tap på grunn av at de har makt.

SV må innse at de er et lite parti. Det følger av politikkens tyngdekraft at små partiet må regne med tilbakegang når de regjerer med et stort og mektig parti. For SV må det være bedre å være i regjering med 6 prosents enn utenfor med 10 prosents oppslutning.

Det mener nok Kristin Halvorsen. Det er ikke snakk om at hun oppgir sitt regjeringsprosjekt. Men det kan være hun blir tvunget til å ofre Bjørnøy og Djupedal hvis kjøret mot dem fortsetter. Halvorsen er ikke "sjefen over alle sjefer" som kan vedta ro i rekkene. Det er tvilsomt om hun vil stille et ultimatum til partiet om at de to skal beholdes. Men hun vil gi klar beskjed om at det ikke er frittalende SV-ere som skal avgjøre hvem som skal være statsråder. Det er vitterlig Jens Stoltenberg som setter sammen regjeringen. Hvis han hegner om sine like sterkt som Kjell Magne Bondevik, blir det ikke snakk om å gjøre utskiftninger denne høsten. Men det kan være behov for å fornye regjeringsmannskapet i god tid før neste valg.