Kontroversiell kronprins

Det kongelige slott driver ikke egen utenrikspolitikk. Regelen er den at de representerer Norge der Utenriksdepartementet (UD) ønsker det. Det er ikke slik at kongen og kronprinsen holder seg med en stab av eksperter som går UDs vurderinger etter i sømmene. Kongehuset skal ikke spille en selvstendig politisk rolle. En skal heller ikke opptre på en måte som virker splittende. Selv om besøket i  Aserbajdsjan er blitt kritisert, først og fremst av menneskerettighetsorganisasjoner, har det langt fra reist seg en opinion mot besøket.

Kronprinsen har fått kritikk fra flere menneskerettighetsorganisasjoner for at han reiser til Aserbajdsjan for å åpne en internasjonal oljemesse, fungere som glanskaster over diverse arrangementer og døråpner for norsk næringsliv.  

Aserbajdsjan styres av president Ilham Alijev. Han opererer i praksis som en eneveldig hersker som knebler all opposisjon. Landet preges av korrupsjon og brudd på menneskerettighetene. I dette landet er imidlertid Statoil tungt inne, og det er gode muligheter for norske bedrifter å etablere seg.

Menneskerettigheter

Kronprins Haakon er opptatt av menneskerettigheter. Statssekretær Espen Barth Eide i UD sier til Vårt Land at kronprins Haakon vil ta opp menneskerettighetsspørsmål med representanter for myndighetene. Helsingforskomiteen som har kritisert reisen, ber ham legge ned krans på graven til den drepte redaktøren Elmar Husejnov. Barth Eide vil ikke bekrefte at det skal skje. Men han bekrefter at kronprins Haakon skal ha møte med flere menneskerettighetsforkjempere, deriblant redaktør Ejnulla Fattulajev, som i forrige uke ble løslatt etter press fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen.

Spørsmålet er om forholdene i Aserbajdsjan er så mye verre enn i andre land. NRK melder i dag at menneskerettighetene brytes like mye i Russland som i Aserbajdsjan. Amnesty Internationals liste over land hvor det skjer alvorlige brudd på menneskerettighetene er lang. Skulle Det Kongelige Slott gjort et prinsippvedtak om at de ikke vil reise til lande der det skjer alvorlige brudd på menneskerettighetene? Hvor skulle en i så fall trekke grensen?

Troen på dialog

Helsingforskomiteen mener tydeligvis at det beste er å holde seg hjemme. Vi er ikke så sikker på at man oppnår særlig mye med det. Norsk utenrikspolitikk preges av troen på dialog. Vi er sene med å rope om boikott og å trekke oss unna. Denne typen markeringer kan være virkningsfulle overfor opinionen hjemme, men det betyr ikke noe i forhold til å endre forholdene i det aktuelle landet. Det som nytter i det lange løp, er samarbeid ut over landegrensene og dialog. Her spiller faktisk næringslivets en positiv rolle. En forutsetning er at norske bedrifter holder seg unna den korrupsjonskulturen som  preger det landet en etablerer seg i. Å vise at det er mulig drive forretningsvirksomhet uten å la seg friste til korrupsjon, bidrar til korrupsjonsbekjempelse. Derfor er det positivt at Statoil er tungt etablert i  Aserbajdsjan. Det blir ikke bedre om Statoil trekker seg ut med henvisning til at de ikke kan arbeide i land der korrupsjonskulturen er sterk og bruddene på menneskerettighetene mange. I et intervju med NRK i går understreket redaktør Ejnulla Fattulajev at Statoil ikke representerer noe problem. Om Statoil trekker seg ut, kommer noen andre med mindre sunne holdninger inn.

Det samme gjelder om kronprins Haakon ikke hadde deltatt i den norske delegasjonen. Det hadde ikke spilt noen rolle for president Ilham Alijev. Det er norsk næringsliv som ville gått glipp av en mulighet for å knytte flere kontakter høyere opp i systemet.

At det er debatt her hjemme om en slik reise, er utmerket. Men diskusjonen bør først og fremst dreie seg om hvordan kronprinsen kan få markert Norges syn på situasjonen i  Aserbajdsjan og hvordan besøket kan bidra til å styrke kontakten med de opposisjonelle i landet. For kritikerne av regimet er det viktig at de utvikler et internasjonalt kontaktnett. Det representerer en beskyttelse mot overgrep fra landets myndigheter.