Kontroll i fri dressur

Det styringssystemet vi har utviklet over år fungerer ikke som det skal. Byråkratiet er i krise. Fagfolk landet over klager over regel- og rapporterings-åket som er lagt over dem. Det produseres skjerpede krav, mer finmaskede regler og pålegg om dokumentasjon på løpende bånd. Rådmenn står fram og sier de må bryte lover hver eneste dag. Tidligere statsråd Erik Solheim sier det nærmest er blitt slik at en må bryte en lov for å få gjort noe. Revisorkulturen har lagt seg som en klam hånd over forvaltningen. Solheim ber tynt om at «ingeniørkulturen» må få komme tilbake; vi må skape, finne løsninger, være kreative, våge nye veie. Etter 22. juli-kommisjonen la fram sin rapport har det steget opp et sukk og et krav fra by og land: Gi oss en ny retning, gi oss nye redskaper, ikke mer av det som ikke fungerer selv om intensjonene var det beste.

På denne bakgrunn er det ille å se hvordan Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité opptrer. I denne situasjonen skulle de drevet med proaktiv ledelse, vært opptatt av å vise vei ut av uføre, trukket opp nye stier for hvordan vi kan få en ny giv i forvaltningen og våre styringssystemer. Istedenfor gjør de vondt verre. De er blitt et symptom på en sykdomstilstand i vår forvaltning og byråkrati. De er blitt angrepet av «kontrollviruset» og sprer etter beste evne frykt for å snuble i formaliteter og dilldall.

Viktigste komité

Kontroll- og konstitusjonskomiteen har klart å gjøre seg selv til den viktigste komiteen på Stortinget. Det er de som skaper de sakene som mediene skriver mest om og alle følgelig blir opptatt av. Felles for disse sakene er at det handler om en eller flere personer, fortrinnsvis en statsråd som har gjort noe som er etisk tvilsomt, brutt en lov, satt seg ut over spilleregler eller gjort noe annet kritikkverdig.

Det har tatt fullstendig av de siste årene. 2012 ligger an til å bli «all time high». I år har komiteen fått vist seg på sitt aller mektigste, mest høystemte og gravalvorlige. Det er nummeret før de bestiller fotside kapper og parykker de kan ha på seg på møtene.

Saken er at komiteen opptrer med falsk identitet, som troll med to hoder. De gir inntrykk av å drive kontroll med regler og at vedtak blir gjennomført. I virkeligheten driver de et avansert politisk spill som ligner svarteper. Målet er å svekke en politisk motstander.

Det ble tydelig for alle som ikke er politisk svaksynte i vår da komiteen besluttet «å reise kontrollsak», som det så fint heter, mot utenriksminister Jonas Gahr Støre. Han ba ikke om at hans habilitet ble vurdert i forbindelse med at Felix Tschudi, som hørte til i hans vennekrets, stilte seks millioner til disposisjon til et forskningsprosjekt i Nordområdene som også fikk statlig finansiering. Komiteens leder, Anders Anundsen(Frp) og nestlederen Per Kristian Foss (H), kritiserte Støre i kraftige ordelag for å ha brutt habilitetsreglementet lenge før han hadde fått forklart seg. Det ble vårens største politiske sak. Dagbladet skrev over 50 sider om den. Høringen endte opp i en parodi. Her måtte landets utenriksminister svare på hva han pleide å gjøre på 17. mai og hvem han pleide omgang med. Det førte ikke til noe som helst

Det førte heller ikke til noe da Trond Giske måtte forklare seg om hans forsøk på å hindre at TV2 ble solgt. Her ble Giske den store vinneren og «kvitterte for kontrollen» med å gi Harald Norvik sparken som styreleder i Telenor.

Nå skal komiteen igjen til full mediedekning kontrollere hva Giske har foretatt seg i forhold til styre i Entra. Det kommer garantert ikke noe ut av det heller.

I vinter trakk Audun Lysbakken seg som statsråd fordi har innrømmet at han burde har sjekket sin egen habilitet i en sak og fordi en gruppe jenter med tilknytning til SVs ungdomsparti hadde fått 150.000 i støtte i strid med bevilgningsreglementet. I den forbindelse skaper komiteen i allianse med mediene et inntrykk av at det rene kaos rådet når det gjelder bevilgninger. Alle departementene måtte gjøre rede for egen praksis. Det gikk med arbeidstid for mange millioner for å skaffe fram alle mulige slags opplysninger. Det førte ikke til noe som helst. Mediene dekket knapt saken ettersom den etter hvert ikke kunne henges på noen personer.

Komiteens ivrigste medlem, Per Kristian Foss, sitter som ei ugle i treet sitt og ser kontrollsaker over alt. Eks-politidirektør Øystein Mæland fortalte nasjonen forrige helg at han fikk skikkelig vondt i følelsene sine da Grete Faremo presset ham ut av stillingen ved å erklære seg som inhabil uten å snakke med ham. Dette grep Foss begjærlig og sa at det kunne bli aktuelt å reise kontrollsak om Grete Faremos lederstil. Foss er ustoppelig.

Stortinget har muligheter til å rette opp inntrykket når de nå tar fatt på 22. juli-saken. Her har de vitterlige en sak hvor det virkelig er grunn til å ta fatt i. Det er grunnlag for å rette sylskarp kritikk mot regjeringen. Denne saken har et betydelig læringspotensial. Faren er at kontrollørene også sauser sammen denne saken i et politisk svarterperspill som ikke er saken verdig. Det Stortinget bør bruke denne saken til, er å kaste lys over svakhetene i det styringssystemet politikerne samlet står bak.

Stortinget må selvsagt kontrollere at regjeringen følger opp det Stortinget har bestemt. Dagens ordning med at en tredjedel av komiteen kan ”reise kontrollsak”, som det heter. Men det bør ikke skje ved at de tar revisorhatten på seg. Det er politikk det handler om. I dag seiler komiteen under falsk flagg. Dagens arbeidsfordeling med å la komiteene tenke framover og kontrollkomiteen stirre intenst bakover i kontrollmodus, fungerer for dårlig. En bør organisere ut fra kompetanse. Statsråder bør innkalles til høringer i den komiteen en sak hører hjemme i og nåværende komité bør endre navn til administrasjon- og konstitusjonskomiteen.

www.twitter.com/magnelero