Knebling av politisjefer

Politidirektøren ønsker seg en kultur der man finner samlende løsninger, der man tar opp saker internt framfor å eksponere uenighet i mediene, ikke skylder på hverandre og der man i det minste orienterer hverandre på forhånd dersom en gir uttalelser som andre i etaten kan komme til å reagere på. Slik ønsker alle øverste ledere at det skal være. Politidirektoratet har nå laget nye kjøreregler som skal gjelde når en uttaler seg i mediene. Direktoratet ber om å bli varslet på forhånd, at man bruker informasjonsrådgivere og det heter også at i nasjonale medier bør hovedsakelig politidirektøren «delta på spørsmål som er av helhetlig karakter».

Ingen munnkurv

Flere politisjefer som VG har vært i kontakt med, sier de føler seg kneblet. Humlegård sier han er oppriktig lei seg over at noen kan oppfatte det slik og at det aldri har vært meningen å gi noen munnkurv eller detaljstyre debatten.

– Tvert i mot ønsker vi det skal være debatt. Våre retningslinjer er kun ønskelige kjøreregler for hvordan vi mener debatten bør være, sier han og advarer mot at kjørereglene leses som fanden leser Bibelen.

Det er ikke noe galt å ønske seg en slik virkelighet som kjørereglene trekker opp. Har et departement, en etat eller en organisasjon noen som er ansvarlige for kommunikasjon, lager de gjerne slike kjøreregler. De vil ha oversikt og kontroll med hva som skjer.

Det avgjørende er at Humlegård er tindrende klar på at dette ikke er regler i form av påbud. Det er råd. Derfor bør Politidirektoratet kalle det råd og ikke regler. For det kan tenkes at en politisjef i en gitt situasjon gir en uttalelse der og da uten drøfting og varsling på forhånd. Da skal man ikke bli anklaget for å ha brutt en regel, men det kan gjerne pekes på at man ikke har fulgt et råd. Det er en forskjell.

I et departement skjer det aldri at en departementsråd sier noen annet enn det statsråden vil skal sies. En ekspedisjonssjef har ikke en offentlig uttalerett. De har ikke kommet på den tanken at de føler seg kneblet. Det er en selvfølge at de er styrt av politisk ledelse. Det er heller ikke vanlig at mellomledere i etater uttaler seg offentlig på en måte som oppleves kontroversielt eller uønsket av etatsledelse.

Enighet i sykehus

Sykehusene er i en annen situasjon. Det er hundre prosent statlige, men de er organisert som foretak. Det betyr at de har stor selvstyre. I sykehusene er det stadig noen som føler seg kneblet. Men til stadighet skjer det at leger og i noen tilfeller ledere nede i systemet står fram med kritikk. Det har utvilsomt skjedd en disiplinering av sykehussektoren de seinere årene. Fler innordner seg. Det er blitt ganske vanlig at en leder sier det ens nærmeste overordnede ønske man skal si. Det forståelig at det blir slik. Hvis ledere framstår med ulike meninger utad, griper gjerne mediene fatt i det.

Samtidig er det viktig at en leder med et resultatansvar får gi til kjenne hvordan man vurderer situasjonen, hva som blir konsekvenser av det budsjettet en får og de mål som skal prioriteres. Slike vurderinger bør ikke gjemmes unna. De bør fram i lyset selv om det fører til en debatt som ikke er ønskelig for de som styrer på toppen.

Politiet har ikke like stor styringsfrihet som sykehusene. De har ikke en rekke styrer som ledere skal forholde seg til. De er organisert etter en forvaltningsmodell. Ledere for politidistriktene har imidlertid et betydelig resultatansvar. De opplever som andre sjefer i offentlige etater at det ikke alltid er samsvar mellom bevilgninger og oppgaver som skal utføres. Det er derfor viktig at politimestrenes vurderinger av forholdet mellom ressurser og oppgaver blir kjent.

Etter 22. juli-evalueringen jobber politiet målbevisst med å utvikle en større handlekraft og bedre ledelse nedover i rekkene. Det betyr at ledelsen for de enkelte politidistriktene må få økt myndighet til å lede, altså å prioritere ressursene de får tildelt. I en slik situasjon må ikke ledelsen i Politidirektoratet opptre på en måte som gir motsatte signal. Lederne for politidistriktene, som nok bør bli betydelig færre enn i dag, må bli så pass viktige stillinger at både politikere og offentligheten må få høre deres vurderinger.

Odd Reidar Humlegårds oppgave er å lage et sterkt team av de som rapporterer til ham. Det er en krevende oppgave å bygge et sterkt team av sterke ledere. Det er godt å høre at munnkurv ikke et en del av strategien hans, men at han vil legge opp til åpen debatt. Da bør han kunne regne med at de som uttaler seg opptrer konstruktivt selv om man i enkelte saker kan ha andre og kritiske vurderinger.