Klimapolitikk i oppløsning

De rødgrønnes klimapolitikk ser ut til å rakne fullstendig. Statsminister Jens Stoltenberg vil ikke si noe som helst, forståelig nok. Han vet det står om regjeringens framtid. Den avgjøres i forbindelse med klimameldingen som skal legges fram snart. Den er allerede over et år forsinket.

I følge klimaforliket på Stortinget, som alle partier med unntak av Frp står bak, skal to tredjedeler av klimagassutslippene skje nasjonalt innen 2020. Det betyr at vi må kutte 15–17 millioner tonn CO2-ekvivalenter ved hjelp av avgifter og diverse tiltak innen transport, energi og industri. I går meldte VG at Finansdepartementet mener dette ikke er mulig. Det vil heller at klimakuttene skal skje i utlandet. Norge skal altså betale for at andre land kutter i sine utslipp, mens vi kan fortsette omtrent som vi gi gjør her hjemme.

Det er enighet internasjonalt om prinsippet at rike land kan betale for kutt i andre land. Men EU forutsetter at to tredjedeler av kuttene skal skje innenfor eget lands grenser.

LO-leder Roar Flåthen varslet i sommer at klimaforliket blir for dyrt å gjennomføre. Han mener også at for harde klimatiltak rettet mot bedrifter, vil true norsk industri.

Bellona-leder Frederic Hauge sier til NTB at regjeringen ikke har noe valg. Han mener flere EU-direktiver pålegger Norge å kutte i utslipp på lik linje med andre EU-land.

Det er mulig Jens Stoltenberg ser for seg en spesialavtale med EU siden Norge er en storleverandør av energi til EU. Det kan jo være at EU innser at et land som produserer så mye olje og gass som Norge, ikke kan klare å kutte nasjonale utslipp med to tredjedeler. Det kan tenkes at Norge må bla opp milliarder for å bidra til utslippskutt i de EU-landene som er rammet hardest av den økonomiske krisen. Det er ikke urimelig om EU vil kreve en av Norge må gi fra seg en del av de milliardene vi tjener på olje og gass.

Venstre og KrF snakker med største bokstaver om at det ikke er aktuelt å gå tilbake på klimaforliket. Frp kan høste gevinst på å innta en «hva var det vi sa»-holdning. Ketil Solvik-Olsen mener Finansdepartementet har helt rett.

– Det er ikke mulig å nå målene i klimaforliket, så det må uansett reforhandles. Trolig vet Erik Solheim at han vil tape denne kampen, og det er derfor han allerede har sagt seg villig til å la noen andre overta miljøministerjobben, sier Solvik-Olsen til NTB.

De rødgrønne klarte å finne et kompromiss når det gjaldt oljeboring i Lofoten. Klimameldingen kan bli enda vanskeligere. Det kan se ut som om opposisjonen kan få en finger med i spillet når de rødgrønnes skjebne skal avgjøres. Hvis Høyre, Venstre og KrF står knallhardt på klimaforliket, må SV velge om de vil stå sammen med KrF og Venstre i klimapolitikken eller om de vil holde seg til Ap. Hvis SV blir med på å bryte klimaforliket, kan de samtidig holde begravelse over seg selv som et miljøparti.

Det er fristende for Venstre, KrF og for så vidt også for Høyre å stå fram som «høy og mørk» i klimapolitikken. Valget i 2013 nærmer seg imidlertid, og da må de borgerlige stå fram om en troverdig klimapolitikk. Spriket blant de borgerlige er like stort som blant de rødgrønne.

Hvis Jens Stoltenberg vil berge den rødgrønne regjeringen fram til 2013, har han alt å vinne på å utsette klimameldingen. Da øker mulighetene for at han kan få med seg de andre partiene på en revisjon av klimaforliket.

Olje- og energiminister Ola Borten Moe har havnet midt oppe i diskusjonen om utslippskutt. Han forsvarte i forrige uke Statoils oljesandprosjekt og kalte EUs drivstroffdirektiv for «uvitenskapelig». Slikt kunne selvsagt ikke miljøvernminister Erik Solheim sitte stille og høre på. Han sier til Dagens Næringsliv i dag Borten Moe svekker norske økonomiske interesser ved å forsvare oljesandprosjektet i Canada. Bortens Moes uttaler er møtt med skarpe reaksjoner innad i Sp. Nå vil partileder Liv Signe Navarsete ta en prat med sin nestleder. Det vil ikke føre til noe som helst. Borten Moe har solid støtte i eget parti. Han lar seg ikke styre av sin partileder. Han har bestemt seg for å utfordre miljøbevegelsen som han mener får legge for mye av premissene i energidebatten.

I Ap er nok mange særdeles fornøyd med at de har fått en olje- og energiminister som åpenlyst tar opp kampen med SV og miljøbevegelsen. Der Jens Stoltenberg ligger lavt for å unngå å provosere, trår Borten Moe til med kontroversielle utspill. Slik oppnår han det han er ute etter, å legge premisser for debatten og svekke den posisjon miljøbevegelsen har skaffet seg.