Killengreens forflytning

Ingen hadde ventet at Ingelin Killengreen skulle stå på listen over søkere til stillingen som departementsråd i Fornyings, administrasjons- og kirkedepartementet. Det var opplest og vedtatt at hun skulle være politidirektør inntil hun gikk av med pensjon. Hun er 63 år og har vært politidirektør i 10 år. Åremålet hennes gikk ut i 2009. Men da sørget Knut Storberget for å få vedtatt en «Lex-Killengreen», en lovendring som gjorde det mulig for politidirektøren å fortsette i stillingen i enda tre år. Storberget ville ha Killengreen. Killengreen ville ha jobben, selv om flere i hennes egen etat ga høylytt uttrykk for at ni år i stillingen fikk holde.

Nå vil den arbeidsglade Killengreen slutte en lang karrière i statens tjeneste som departementsråd. Det har hun tidligere vært i Justisdepartementet. Her har hun også vært ekspedisjonssjef. I seks år var hun politimester i Oslo. En kan knapt få søkere som er bedre kvalifisert. Fornyingsminister Rigmor Aasrud som skal ansette henne, sier til VG at søknaden hennes er «svært interessant». Det er nærmest ensbetydende med at hun har fått jobben. Statsråder pleier i si «ingen kommentar» i slike situasjoner. Men Aasrud er ikke født i går. Rutinert legger hun til: «Ansettelsesprosessen kjøres på vanlig måte». Selvsagt gjør den det. Killengreen er da på ingen måte ansatte. Ingen må tro det.

Lei Storberget?

Det kan jo være Killengreen søker jobben fordi hun ønsker å gjøre noe annet etter 10 år. Det er forståelig om hun har gått lei protesterende og klagende polititjenestemenn. Spørsmålet er om hun har gått lei justisminister Knut Storberget. Storberget tøffet seg veldig opp et par uker før jul der han fortalte mediene at han nå skulle ha møter med Killengreen hver 14. dag for å sørge for at IKT-satsingen kom på skinner. I mediene ble det utlagt som en kritikk av Killengreen. Det var nok først og fremst et behov Storberget hadde for å markere at nå er han på ballen, og da blir det mål.

Killengreen var smart nok til å si at hun syntes dette var positivt. Hun sa ikke «endelig, det er på tide at han hører hva jeg har sagt i flere år, nemlig at det må brukes med penger på å oppgradere IT-systemet». Det er nok det hun mener. Men Killengreen kan spillet. En etatssjef sier ikke noe som kan oppfattes som kritikk mot statsråden.

Hvor mange møter det er blitt? Storberget gikk kort tid etter ut i pappaperm. Han har neppe kommet traskende med sin sistefødte for å diskutere IKT med politidirektøren.

Detaljstyring

Ingelin Killengreen har i temmelig tydelige ordelag kritisert politikerne for detaljstyring. Her er hun og lederen av Politiforbundet, Arne Johannessen, som ellers er uenige om mye, rørende enige. Han har sagt rett ut at hvis ikke Knut Storberget slutter med å detaljstyre, kan hele Politidirektoratet legges ned. Han sier til VG at han ikke er i tvil om at en medvirkende årsak til at hun slutter, er manglende handlingsrom. Det er ikke samsvar mellom det Killengreen må ta ansvaret for og den myndighet hun har til å lede i det daglige. Bevilgningene strekker ikke til i forhold til alt politikerne vil ha gjort og markert. I årevis har bevilgningene til IKT vært for lave. Midlene har gått til «synlig politi». Det er det samme som har skjedd på jernbaneområdet. I årevis er det bevilget for lite penger til kjøreledninger, skinner og signalanlegg. Til slutt stopper togene for ofte.

Når Riksrevisjonen kommer med drepende kritikk av IKT-systemet, er det Killegreen som blir skyteskive. Dette er hun nok temmelig lei av. Da vil hun heller være departementsråd der hun ikke sitter med et resultatansvar som i politiet.

VG har i dag et oppslag på første side med bilde av Killengreen og tittelen «Refses av redde ansatte». En skulle tro en ny Valla-sak var under oppseiling. Det viser seg å være en rapport fra Arbeidstilsynet som ikke går på Killengreen personlig, men selvsagt han hun ansvar for alt som skjer i direktoratet.

Føler utrygghet

«Mange føler det utrygt og er engstelige for negative konsekvenser, dersom de tar opp kritikkverdige forhold med sine ledere», skriver tilsynet. Mange – hva betyr det? Det er i enkelte seksjoner denne misnøyen er registrert. Arbeidstilsynet mener at verneombudsapparatet ikke fungerer godt nok og at «samarbeidet mellom ledelse og verneombud har ikke den betydning arbeidsmiljøloven tilsikter». Arbeidstilsynet ber om at det iverksettes tiltak som kan føre til en holdningsendring, for å synliggjøre verneombudet status.

Det er vanskelig å forestille seg at denne rapporten skal ha medvirket til at Killengreen søker seg bort. På de fleste arbeidsplasser er det noe som kan forbedres. Det er ikke annet å vente enn at Arbeidstilsynet identifiserer forbedringspunkter. Det som blir påpekt, må ledelsen ta fatt i.

Det er imidlertid ikke slik at Arbeidstilsynet kan bestille et spenningsfritt arbeidsmiljø. Ledelsen må arbeide for at det er rom for å kunne fremsette kritikk og foreslå alternative løsninger. Ansattes følelser av utrygghet i en situasjon der det er uenighet, for ikke å si regulære maktkamper, er ikke nødvendigvis en sikker indikasjon på at ledere er på villspor. Men det kan være det. Eksempler på uheldige konsekvenser for ansatte som har fremsatt kritikk, er det mer hold i enn hva «mange» måtte føle.