Kampen mot kapitalmakten

Politikere verden over vil si at de er opptatt av å holde kapitalkreftene i sjakk. Før finanskrisen var det noen som snakket seg varm om maksimal frihet for dem som besitter kapitalmakt. De hører vi lite til nå. Finanskrisen var beviset på at kapitalismen ikke fungerte som tiltenkt uten betydelig styring fra staten. Financial Times og The Economist skrev om kapitalismens fallitt. Nå vil mange hevde at vi har fått vogna opp av gjørma og kan kjøre videre. Ekspertene er uenige om hvorvidt det er så enkelt. Eurokrisen er ikke løst, og det pågår en frisk debatt både i EU, USA og Kina om hvordan man skal benytte kapitalen som en tjener og ikke la den bli herre.

Øystein Stray Spetalen hevder politikerne er som siv i vinden. Nå bøyer de seg mot finanskapitalen fordi de har gitt finansaktørene så stor makt over den økonomiske utviklingen. Dette er bare delvis riktig. Spetalen kan ikke se bort fra de grepene EU er klar til å ta for å få bedre kontroll med finansbransjen. Samtidig er politikerne, delvis presset av velgerne, opptatt av å begrense de superrikes utfoldelsesmuligheter, enten de nå har tjent seg søkkrike innen finans eller som tunge eiere i bedrifter.

Tobinskatten

Alt tyder på at EU i løpet av noen måneder vil innføre den såkalte Tobinskatten, en skatt på 0,1 prosent på handel med aksjer og obligasjoner og 0,01 prosent på handel med finansielle derivater. Skatten er allerede innført i Frankrike. Beregninger viser at EU-landene vil kunne dra inn 35 milliarder euro i året på denne måten. De eneste som har flagget motstand er Storbritannia og Sverige.

EU vil også komme med nye regler som skal hindre at store multinasjonale selskaper skal kunne lure seg unna beskatning. Bare i Frankrike, der regjeringen ivrer mest for nye tiltak på finanssiden, er det snakk om at staten i beste fall kan klare å dra inn 60–80 milliarder euro årlig i økte skatteinntekter fra de multinasjonale selskapene. Nøkkelen er regler om land for land-rapportering med innsynsrett for myndighetene. Poenget er at overskudd skal beskattes i det landet det skapes, ikke sluses videre til land med de gunstigste skattereglene.

Det pågår også et arbeid for å tvinge fram større åpenhet om pengeplasseringer i for eksempel sveitiske banker og i skatteparadisene. Det vil føre til at mer av finanskapitalen vil komme til beskatning. Men her er det et langt stykke igjen å gå. Den norske regjeringen har sagt at de vil være helt i front i kampen mot skatteparadiser og internasjonal korrupsjon. De sier de skal komme med et utspill snart.

Denne uken har også EUs finansministre sittet sammen for å snekre i hop en ny lov som kan gi kraftige kutt i bankdirektørenes lønninger. Denne saken er det Frankrike og Tyskland som driver fram. Britene er kraftig imot. De frykter det vil svekke Londons posisjon som Europas ledende finanssentrum.

Det er knapt noe folk irriterer seg mer over enn skyhøye lønninger til banksjefer og andre i finansbransjen. Banken beskyldes for å velte kostnader over på forbrukerne og alltid sørge for at de selv sitter med de beste kortene. Å få kontroll med de skyhøye lønningene innen finans har en sosial begrunnelse, men det er også begrunnet med at man ikke ønsker for sterke insentiver i denne sektoren. Da går det rett og slett galt. Grådigheten må holdes i sjakk. EU vil ha et kjedeligere bankvesen der en er mer påpasselig og forsiktig og ikke spekulerer for å øke egen avkastning.

Det folkelige engasjementet mot høye lederlønninger fikk sitt utløp i en folkeavstemning i Sveits sist helg. Det ble et overveldende flertall for at det skal lages en lov som setter et tak for hvor høy lønn ledere kan få.

Forskjeller i Kina

Kina har hatt en eventyrlig vekst. Problemet er at denne veksten er blitt så ulikt fordelt. 13 prosent av befolkningen er lutfattige. De lever på under åtte kroner dagen. 200 millioner mennesker har lave lønninger og forflytter seg dit hvor det er arbeid å få. Kina har også fått sine milliardærer og andelen rikinger øker. Befolkningen vil ikke lenger godta de økte forskjellene. Politikken må legges om. De kan ikke lenger ensidig satse på eksport. De må få fordelt veksten blant egen befolkning blant annet ved å stimulere til økt forbruk i eget land. Å kun satse på eksport øker skjevhetene i samfunnet.

I USA kjemper Barack Obama en beintøff kamp for å få aksept for at de rike må betale mer skatt. De siste tiårene har én prosent av befolkningen økt sin formue med ørten antall milliarder. Landet har fått flere milliardærer, men middelklassen har fått dårligere kår og antall fattige øker sterkt. Slik kan det ikke fortsette, sier han – og har helt rett. De rike må gi fra seg mer av sin rikdom.

I EU øker forskjellen mellom rike og fattige voldsomt i flere land som følge av den kuttpolitikken som føres. Her er tanken at det skal bli bedre. Men snart orker ikke folk vente lenger. Uten at EU snart kan vise til resultater, vil situasjonen komme ut av kontroll. Det kan alt ha skjedd i Italia. EU kan være på vei fra vondt til verre.