Intern oppvask om likelønn

Arbeidstakerne sto så godt sammen som det lot seg gjøre i kravet om likelønn i årets lønnsoppgjør. Akademikere og representanter for høyskolegruppene la noe helt annet i dette enn LO og Fagforbundet, men de fant formuleringer og forhandlingsopplegg som pakket inn uenigheten. I Dagens Næringsliv har Fagforbundets Gerd Kristiansen og Sykepleierforbundets Lisbeth Normann den siste uken demonstrert for all verden hvor uenige de er.

Sykepleierforbundet og utdanningsgruppene ble de store taperne i årets oppgjør. De hadde satset på at regjeringen ville legge ekstra penger på bordet for å sikre at avstanden i lønn mellom for eksempel lærere og sykepleiere i offentlig sektor og ansatte med tilsvarende utdannelse i privat sektor, ble redusert. Dette hadde Likelønnskommisjonen gått inn for, og flere rødgrønne politikere sa i valgkampen at det var på tide med en egen likelønnspott for å utjevne lønnsforskjellene mellom menn og kvinner. Selv om regjeringen utallige ganger sa at det ikke ble aktuelt å legge penger på bordet utover rammen, kjørte Sykepleierforbundet og Unio hardt på denne linjen. De ville presse regjeringen i kne. Men det nyttet ikke.

Bryter med forhandlingsopplegget

I debatten med Lisbeth Normann sier Gerd Kristiansen rett ut at selvsagt kan det ikke være slik at regjeringen legger penger på bordet utenom rammen til enkelte grupper. Det vil jo bryte med hele forhandlingssystemet. Først skal de såkalte frontfagene forhandle. Så blir det for de andre å holde omtrent på dette nivået. Kristiansen taler som regjeringen. Fagforbundet kan si seg fornøyd med kvinneprofilen i årets oppgjør, fordi det til slutt ble gitt solide tillegg til de med lavtlønn – og her er det flest kvinner.

Fagforbundet vil ikke at utdanningsgruppene skal stikke av med store deler av det som er til fordeling innen for en ansvarlig ramme.

Lisbeth Normann har brukt storslegga mot regjeringen fordi man ikke har tatt grep for å sikre likelønn bedre enn det skjedde i årets oppgjør. Hennes motstander er i minst like stor grad Fagforbundet. Det er tydelig at fagforbundet nekter en skjevfordeling til fordel for utdanningsgruppene. Samtidig er arbeidsgivere både i stat og kommune opptatt av å øke lønningene til de med utdannelse. Hvis ikke taper de kampen om den beste arbeidskraften.

Rekrutteringskrise?

I sommer kom melding om at antall søkere til sykepleierhøyskolene har gått ned, og vi ble igjen minnet om at vi vil trenge flere titusener nye helsearbeidere for å dekke behovet når eldrebølgen ruller inn over oss. Hvis rekrutteringen til omsorgsyrkene svikter, får vi et gedigent problem. Lønn er vanligvis et virkemiddel som fungerer for å tiltrekke seg arbeidskraft. Slik sett kan «markedet» i fremtiden gi sykepleiere den lønnsøkning argumentene om likelønn ikke makter.

Også på dette området sporer vi en uenighet mellom Kristiansen og Normann. Kristiansen mener Sykepleierforbundet forsøker å hindre at andre grupper med mindre utdanning slipper til. Normann avviser at de er opptatt av å monopolisere pleien på sykehusene. De er kun opptatt av å sikre kvalitet av hensyn til pasientene. Konflikten mellom sykepleiere og hjelpepleiere er gammel, og den dukker altså opp i stadig nye varianter. Når bemanningskrisen i helsevesenet utvikler seg, vil vi få nye runder på hva slags kompetanse som strengt tatt trengs til hvilke oppgaver.

En likelønnsseier kan utdanningsgruppene glede seg over i dag. Fredrikstad kommune må etter pålegg fra likestillingsnemnda gi SFO-leder Else Mari Nygaard samme lønn som ledere i teknisk etat. Det betyr en lønnsøkning på 25.000 kroner. Men helt sikker kan en ikke være på at dette blir resultatet. Fredrikstad kommune vurderer å anke. Først må de rådføre seg med Kommunenes Sentralforbund. Tidligere har vi hatt saker der ledere i kommuner ikke har vunnet fram med å sammenligne seg med andre ledere.