I NHOs enkle verden

NHO er en interesseorganisasjon for de som driver bedrifter. NHO vil helst at vi skal se på dem støttespillere og rådgivere for politikerne i kampen for å skape et bedre samfunn. I år avholder NHO sin tradisjonelle årskonferanse der om lag 1300 sentrale personer i det norske samfunn vil delta. Her er det NHO som samfunnsaktør som vektlegges. NHO som interesseorganisasjon tones ned. I dag vil gjerne NHO fortelle det offentlige Norge, staten og kommune, hva de bør gjøre for at alle skal bli mer fornøyd, både bedrifter og befolkningen. I alt 30 personer skal snakke til forsamlingen om bærekraft, konkurransekraft, vekstkraft og omstillingskraft.  Det høres bra ut. Men det er noe som skurrer.

Da KS for et par år siden skulle skaffe seg en ny sjef, hentet de Sigrun Vågeng som da var direktør og en profilert medarbeider i NHO. Hun reagerer på den måten NHO-sjef John G. Bernander opptrer på i forbindelse med at de, altså næringslivet, vil fortelle kommunene, altså politikerne, hva de bør gjøre og ikke gjøre. Det er NHO som kan det liksom. Vågen hevder i et innlegg i Dagens Næringsliv i dag at  Bernander opptrer med en nedlatende tone overfor den sektor han sier han er så opptatt av. Bernander mener «det verste som kan skje, er at alt får lov til å skure og gå akkurat som nå», sier han til dn.no og han håper politikerne snart sluttet å «surre videre med offentlig tjenesteproduksjon».

Sleivspark

Dette er mest å regne som sleivspark fra en gammen Høyremann. Den slags uttalelser inviterer ikke til dialog. Det er det som er faren ved dagens konferanse. NHO brøler i Den norske Opera, men de når ikke fram til de som kunne ha godt av å høre. Liv Signe Navarsete struttet nærmest av lykke i går da hun i møte med sentrale tillitsvalgte i Sp, kunne herje med NHO og John. G Bernander. 

– NHO kan bare glemme kommunetvang så lenge Norge har et rødgrønt styre, sier Navarsete til Klassekampen i dag. Navarsete trenger gode fiender. John G. Bernander passer utmerket.

Også Ap-politikere kan få anledning til å ta kraftig avstand fra NHO når de snakker med iver om konkurranseutsettingens velsignelser. Men dette er jo gammelt nytt fra NHOs side. Og når det gjelder konkurranseutsetting, opptrer NHO som ren interesseorganisasjon.  De vil at flere private aktører skal slippe til, fordi de mener konkurranse gir bedre tjenester. Det er det ingen enighet om verken blant politikere eller fagfolk som har kartlagt konsekvensene av at private slipper til som  alternativ til det offentlige.  I de fleste kommuner der de borgerlige styrer, er det fint lite av omsorgstjenester som settes bort til private. Det er bare et par prosent av offentlige helse- og omsorgstjenester som drives av private bedrifter. Private er et greit supplement der det er grunnlag for det. Men få av de som sitter med ansvaret i norske kommuner tror mer konkurranseutsetting gir nevneverdig bedre effektivitet eller innsparing på offentlige budsjetter. Det gjør ingen ting om flere kommuner forsøker å sette flere sykehjem ut på anbud. Men løsningen med stor L er ikke dette, hvis det er det NHO later til å tro.

Vet best

Det er mange i offentlig sektor som irriterer seg over at representanter fra næringslivet oser av en «vi vet best»-holdning  i møte med stat og kommune. Det er den enkleste sak av verden å stå utenfor å klage over langdryge politiske prosesser og kompromisser. Men det er nå en gang slik demokratiet fungerer. Stat og kommune kan ikke drives like enøyd som en kan drive en bedrift. Her kreves det samsyn og vilje til å finne samlende løsninger.

I offentlig sektor har vi mange av landets beste ledere, beste i den forstand at de forstår seg på politikkens vesen, makter å finne samlende løsninger og samtidig sikre fremgang og forbedringer. Det stemmer ikke at stat og kommune i dag preges av manglende omstilling. Det omstilles til den store gullmedaljen både her og der. NHO må passe seg for ikke å drive en svartmaling av offentlig sektor i sin iver etter å nå fram med sine egne interesser.

Finanskrisen har ellers lært oss at verdens kapitalister ikke er i stand til å styre seg selv. Det er ikke slik at det finnes en rasjonell, målstyrt verden befolket av mennesker med penger som ivrer for verdiskaping til alles beste og en «surrete» offentlig verden som styrer av politikere som vingler hit og dit. Det store spørsmål i dagens Europa og i Vesten er hvordan kapitalistene kan styres slik at kapitalismen fungerer.

Hermed er forslag for tema for neste års NHO konferanse lansert: Hvordan kan samfunnet styre kapitalistene slik at de ikke ødelegger sitt eget system som tross sine svakheter har gitt vekst og framgang?