Høyres lidelser

Det går som Erna Solberg fryktet, Per Ditlev-Simonsen er blitt Høyres hovedsak i valgkampen. Da Jens Stoltenberg møtte Siv Jensen til debatt i NRK i går, fremholdt han at det virket som om Høyre og Frp ikke tok skattesnyteri så nøye. Det avviste selvsagt Jensen, men når Frp ikke stiller seg bak kravet om at Per Ditlev-Simonsen må trekke seg som ordfører, har Stoltenberg et overtak. Når høyrepolitikere vegrer seg mot å kalle skattesnyteri for økonomisk kriminalitet, skapes det et inntrykk av at det å unndra skatt er en mindre alvorlig Det er nummeret før skattesnyteri får status som noe som ikke er så farlig. Det gjelder bare å ikke bli oppdaget. Omtrent som å kjøre for fort. Det er radaren må passe seg for. Det er nok en del av befolkningen som tenker slik. Skattesnyteri er dessuten utbredt, for ikke å snakke om svart arbeid. Det er derfor ikke lett å mobilisere moralsk indignasjon mot Oslos populære ordfører.

Per Ditlev-Simonsens mange støttespillere mener det blir flisespikkeri å mase om at han skal trekke seg som ordfører to måneder før han skal gå av. Den forklaringen han ga i går, virket troverdig. Han virket også oppriktig lei seg. Løfte om å betale tilbake det han har lurt unna, be tolket som et bevis på at han mente alvor. Ditlev-Simonsen bagatelliserte ikke sine handlinger.

Argumentene om at "den som er ren, kan kaste den første sten" og "de må være lov å bli tilgitt når en ber om unnskyldning" finner gjenklang i høyrekretser.

Det oppdaget Erna Solberg i går. Hun måtte presisere at hun ikke hadde krevd at Per Ditlev-Simonsen måtte trekke seg som ordfører. Hun har nok fått høre fra egne rekker at hun var for raskt ute med å forlange at han måtte tas ut av valgkampen. For å unngå å havne i strid med Oslo Høyre, måtte hun i går legge seg lavere i terrenget.

Det er allikevel Erna Solberg som har flertallet i Høyre bak seg. Inge Lønning sier i dag rett ut at det beste for Høyre vil være om Ditlev-Simonsen trekker seg. Hvis "det som er best for Høyre" gjentas dag etter dag, oppfattes det etter hvert som et krav. Ditlev-Simonsen orker neppe å stå løpet ut dersom han får ansvaret for å ha ødelagt Høyres valgkamp og bidratt til et dårlig valg for Høyre.

Per Ditlev-Simonsen viste sviktende dømmekraft da han først ikke ville forholde seg til de spørsmål han fikk om saken fra pressen. Han burde visst at saken kunne sprekke og lagt alle kortene på bordet samme dag.

Saken er brakt opp i forbindelse med det vanskelige skilsmisseoppgjøret mellom Cecilie Ditlev-Simonsen og Endre Rangnes. Hvem som har inntatt et urimelig standpunkt i et skilsmisseoppgjør aner vi ikke. Men når det handler om kroner, burde det være mulig å finne løsninger uten å ende opp med en skittentøyvask i full offentlighet.

Per Ditlev-Simonsen anklaget i går de to tidligere ektemennene til datteren for å ha truet med å sørge for at kontoene i Sveits ble gransket. De to protesterte via sine advokater og krevde at påstandene ble trukket tilbake.

Det var en tabbe av Ditlev-Simonsen å anklage de to tidligere svigersønnene om trusler. En ordfører bør ikke offentlig vikle seg inn i sin datters skilsmisseoppgjør. Han bidro dessuten til at saken vokste med flere sider i Dagbladet og VG i dag.

Og er det egentlig en alvorlig trussel å minne om at man har svin på skogen? Familien Ditlev-Simonsen kunne da ha benyttet sjansen til å rydde opp i skattesaken. Men det ville jo være å innrømme skattesnyteri. Det passer aldri. Hadde de betalt inn det de skulle i ettertid, ville det sannsynligvis ikke blitt noen sak av det. Hvis saken da hadde blitt kjent, kunne de ha vunnet respekt for at de på eget initiativ hadde ryddet opp. Istedenfor tok de sjansen på at saken ikke ville sprekke.

Det er ofte slik at vi lar være å rydde opp i fortidens disposisjoner og gale handlinger. Vi tar sjansen på at våre feil ikke skal bli avslørt og at vi må stå til ansvar for våre handlinger. Men fortiden synder har en tendens til å dukke opp, særlig dersom man har et kjent navn eller er i en betrodd posisjon. Nå har det skjedd igjen.