Høybråtens lederstil i VG

Hvor mange politiske ofre tåler norsk politikk? Det er stortingspresident Thorbjørn Jagland som stiller spørsmålet i et innlegg i VG i dag. Foranledningen er de siste dager presseoppslag omkring Dagfinn Høybråtens lederstil, kretsingen om Erna Solbergs posisjon og en ordførerundersøkelse hvor det konkluderes med at Heidi Grande Røys, Helen Bjørnøy og Øystein Djupedal er det mest aktuelle for å miste sine ministerposter.

Thorbjørn Jagland var selv utsatt for en kritisk, personfokusert journalistikk i lang tid som til slutt endte med at han trakk seg som leder for Ap, og Jens Stoltenberg overtok. Presset mot Jagland ble så sterkt at han havnet på sykehus. Mediene tegnet et bilde av en svak og utydelig leder på defensiven. I dag står Jagland fram som en sterk og tydelig stortingspresident som gang på gang viser at det er få i Ap som kan måle seg med ham når det gjelder ideologisk bevissthet og langsiktig politisk lederskap. Når vi leser det som ble skrevet om Jagland den gang, stemmer det dårlig med det inntrykket vi i dag har av ham. Dels skyldes dette at mediene fortegner personer. Det er mediebildene, ikke virkelighetsbildet av personer vi forholder oss til. Og det er preget av den situasjonen personen er i. Samme person i en annen situasjon over tid, kan fremtre som en person med andre karaktertrekk. Vi må alltid legge til og trekke fra når vi leser om hvordan mediene beskriver sjefer. Det er bare noe sant i det.

Både Øystein Djupedal og Helen Bjørnøy sliter ennå med å bli kvitt de beskrivelser av dem som ble gitt den første måneden de var statsråder.

Erna Solberg må nærmest daglig svare på spørsmål knyttet til henne posisjon som partileder. Denne debatten har mediene tydelig bestemt seg for skal holdes levende.

Denne uken kom Dagfinn Høybråten i heisen. Er det Dagfinn Høybråten, VG eller Høybråtens motstandere i KrF som har ansvar for at man to uker før valget tre dager på rad får store medieoppslag om Høybråtens lederstil?

Høybråten har selvsagt ansvar for hvordan han oppfattes som leder. Når VG i dag skriver at han ba nestleder Inger Lise Hansen om å forlate et møte der han alene ville diskutere spørsmålet om kjønnsnøytral ekteskapslov, inviterer han til kritikk av egen lederstil. Slik bør ikke en leder opptre i forhold til sin nestleder. Det viser jo det han kritiseres for, han vil selv ha styring både med premisser og konklusjoner.

Inger Lise Hansen kommenterer saken i VG i dag. Vi leser mellom linjene at hun er sterkt frustrert over den behandlingen partiledere Høybråten har gitt henne.

Det tegnes et bilde at dyp uenighet i KrFs ledelse. Det har ikke VG ansvar for. Det har Dagfinn Høybråten, Inger Lise Hansen og de andre som uttaler seg ansvaret for.

Hvis ingen i KrF ville uttalt seg, ville VG ikke hatt noe å skrive om.

Da Thorbjørn Jagland var midt oppe i mediekjøret, visste vi i det minste at striden handlet om han eller Jens Stoltenberg skulle være partileder. Det står nok også noen klar til å ta over etter Erna Solberg i Høyre.

Men hva handler det om i KrF? Er målet å få Høybråten til å gå av for at andre skal overta? Noen medier kommer trekkende med Knut Arild Hareide i dag. Men dette står ikke på dagsorden i KrF to uker før et valg.

At det er politisk uenighet i KrF, er kjent. Partiet har alltid hatt en høyre og en venstrefløy, en fløy som har er mest opptatt av de kristelige hjertesakene og en annen fløy som er opptatt av å tiltrekke seg nye velgergrupper. Dagfinn Høybråten og Inger Lise Hansen tilhører nok hver sin fløy.

Dagfinn Høybråten sier Dagsavisen at beskyldningene som rettes mot ham er sladder og skadeverk som har til hensikt å skade partiet i valgkampen. Det er ikke vanskelig å forstå at en partileder kan oppleve det slik. De kreftene er imidlertid i eget parti. Det er særdeles uklokt å rykke ut på denne måten.

Dagfinn Høybråten er en sterk og dyktige leder som vil ha styringen. Han kjører så pass tøft at flere reagerer på hans lederstil. Han gjør klokt i å lytte til kritikken. Når det er uenighet i et parti, nytter det ikke for en folkevalgt leder å kjøre tøft for å holde uenigheten i sjakk. Høybråten må klare å leve med større intern uenighet i KrF enn han ønsker seg. Han må oppgi noe av den kontrollen en partileder bør han. Det er litt flere blomstre som må få blomstre i fritt i KrF.

Utfordringen for Høybråten fremover er å gi mer rom for uenighet, skape større romslighet innad, ikke forvente at alle skal gå i takt og på rekke.

Høybråten kan ikke lede som en direktør med klar strategi. Han må lede som en klok tillitsvalgt for medlemmer som ikke er helt enige om hvor de skal.