Høybråten i ørkenen

Israelsfolket trasket frustrert og slitne i ørkenen i 40 år før de nådde det lovede land. Det er mulig Dagfinn Høybråten henter trøst fra de bibelske fortellinger i den ørkenvandringen han selv gjennomfører. Det er nå seks år siden han ble valgt til leder i KrF, og det er lite som tyder på at han nærmer seg et land som «flyter av melk og honning». Det er de i partiet som mener han har gjort sitt. Han har ikke funnet veien ut av den ørkenen partiet havnet i etter det dårlige valget i 2003. Det var det som var oppdraget.

Misnøyen mot Dagfinn Høybråten i KrF er økende, skriver Vårt Land i dag. De har spurt 41 sentrale personer i partiet om Høybråten er den rette til å gjenreise KrF. Kun seks svarer et klart ja. Noen få svarer nei mer eller mindre tydelig. De fleste vil ikke svare eller gir uttrykk for tvil.

Ingen motkandidat

Dette er et særdeles dårlig utgangspunkt for Høybråten. Det er tungt å være leder når forventninger uteblir og tvilen om man har rett mann på rett plass, brer seg. Dagfinn Høybråten har uttalt at han ikke kommer til å gi seg «før jeg har avsluttet der jeg har begynt». Det må KrF forholde seg til. Knut Arild Hareide fremstår ikke i dag som en samlende motkandidat. Det er ingen andre som står klar til å overta. Da bør ledere og tillitsvalgte klare å opptre klokere enn de nå gjør når Vårt Land ringer. De bør si at de støtter Høybråten, at det ikke er aktuelt med et lederskifte til våren, men at det må vurderes før neste stortingsvalg hvis partiets oppslutning fortsatt er så lav som meningsmålingene nå tyder på.

Det er det som er det realistiske. KrF spenner bein på selv dersom de nå starter en opprivende lederstrid. De må nå konsentrere seg om politikken. Første hinder er å få landsmøtet med på å endre den såkalte bekjennelsesparagrafen. Det har et enstemmig landsstyre gått inn for. Dagfinn Høybråten som har tillit i den konservative del av partiet, spiller en nøkkelrolle når det gjelder å få lose denne saken igjennom. Klarer Høybråten det, har han vunnet en seier.

Mykere mot Frp

Det neste de må ta fatt på, er å få partiet med på en viss oppmykning i forhold til Frp. Man bør ikke gå til valg på at man uansett valgresultat ikke vil støtte en regjering der Frp er med fra sak til sak. KrF bør heller ikke stenge døren for at man kan støtte en Ap-regjering fra sak til sak. KrF må sikre seg større handlefrihet enn de ga seg selv før forrige valg.

Inger Lise Hansen foretrekker Frp fremfor Ap. Det er mulig Dagfinn Høybråten mener det motsatte. De må klare å leve med denne spenningen. Kall det gjerne å kjøre på to spor. Det gjorde Høyre foran valget i 2009. Hun avklarte ikke holdningen til Frp. Høyre gjorde et godt valg fordi de ble troverdige på at det viktigste for dem var å få politisk makt.

KrF må søke makt, i prinsippet til høyre eller venstre. Nå har de vært ute av regjeringskontorene i seks år. Det har ikke hjulpet på oppslutningen.

Erna Solberg

Det ser ikke lyst ut for KrF. De er uenige om for mye, og det virker ikke som om Dagfinn Høybråten har en sterk nok posisjon til å utøve det lederskapet som trengs. Vi skal imidlertid ikke avskrive Høybråten for tidlig. For et og et halvt år siden ble Erna Solberg regnet som en mislykket leder for Høyre. I dag står hun sterkere enn noensinne.

Valgerd Svarstad Haugland fikk skylden for det dårlige valgresultatet i 2003. Partiet gjennomførte da en evaluering der det også ble åpnet for anonym kritikk. Det burde de spart seg. Kritikken vokste seg så pass sterk, og det ble etter hvert så få som støttet Svarstad Haugland offentlig, at hun selv trakk konklusjonen om at hun ikke hadde nok støtte. Den konklusjonen trekker neppe Høybråten nå.

Høybråten har vært opptatt av å opptre samlende. Nå må han balansere dette i forhold til at han som leder også har oppgaven å vise vei ut av ørkenen. Han må våge et tydeligere lederskap og la KrF velge om de vil følge hans linje eller ikke.