Helsesøstre mot statlig telleiver

Helsedirektoratet vil tilbake igjen til ordningen med at alle barn skal veies og måles. Nå skal 3. og 8.-klassinger veies slik de ble det i flere tiår fram til slutten av 90-tallet. Samtidig kommer det retningslinjer med detaljerte mål for hva som er overvekt hos barn og hvordan det skal følges opp.

Tanken er god. Det er som regel utmerkede tanker som ligger bak direktiver og pålegg fra sentralplan om hva som skal og bør gjøres. Nå skal samfunnet passe bedre på at barn ikke blir for tjukke.

Det er ikke lett å være imot slikt. Forebyggende helseaktiviteter er jo tidens melodi. Samfunnet kan spare store beløp om barn som er i ferd med å bli overvektige, fanges opp tidlig. Men må man veie også de som er tynne som en strek? Når alle skal veies, har det sammenheng med at helsemyndighetene ønsker best mulig statistikk. Da kan de for eksempel si at målinger viser at gruppen barn i åttende klasse legger på seg et halv kilo hvert år og at det er en utvikling vi må få gjort noe med. Men det er ikke nødvendig å måle og veie alle for å få fatt i denne typen kunnskap. Det holder i massevis med et representativt statistisk utvalg.

Modig rase

Det tar tid å måle og veie alle barn. Helsesøstre er en modig rase. De sier tvert nei til å veie og måle alle skolebarn om de ikke får ressurser til å følge opp de som har et fedmeproblem.

– Det blir uaktuelt for oss å si ja til enda flere arbeidsoppgaver uten økte ressurser. Vi er nødt til å sette foten ned nå, sier Astrid Elisabeth Grydeland Ersvik, til Aftenposten.

Det er befriende å høre tydelig tale. Vanligvis sier grupper i tilsvarende situasjon at de må få økte ressurser hvis dette skal gå bra. Så får de ikke det, men nye arbeidsoppgavene blir pålagt likevel. Da ender vi i tilfellet Nav.

Det sukkes og stønnes i offentlig sektor over diverse ulike varianter av telling, måling og veiing som skal rapporteres oppover i systemet, fordi «de der oppe» mener det kommer noe godt ut av det. Det gjør det ikke, sier helsesøstrene, og det virker som om det er like før de tenner fakler og stiller seg utenfor Stortinget. De vil rett og slett ikke bruke mer av sin tid på måling og veiing. Det er ikke noe poeng. De har problemer med å få tid til alle mulige andre krevende arbeidsoppgaver de er blitt pålagt de seinere årene. Derfor: Skal alle veies og måles, skal de ha flere ressurser.

Styringstrett

Det er langt fra sikkert de når fram med protestene sine. Det ligger nok opp til arbeidsgivers styringsrett å pålegge dem å veie og måle alle skolebarn. Vi tviler også på om helsesøstrene vil prøve seg på gå sakte-aksjoner eller nekte å veie barn en med et blikk kan se ikke har et gram for mye fett på kroppen. Som regel innordner ansette seg det til enhver tid gjeldende telle og veie-regimet.

Hvis ikke myndighetene tar til vettet, ender en opp med å bruke mer til på rapportering, mens det i praksis bli mindre tid til å gjøre noe med det man finner ut. Hvis det skulle skje at antallet helsesøstre øker som følge av den nye måle- og veieoffensiven, så er jo alle problemer løst. Økte bevilgninger er nok mer drøm enn virkelighet.

Det telles, måles, veies, kontrolleres og rapporteres for mye. En får ikke omsatt all den kunnskap de akkumulerer på toppen i tiltak som får betydning i forhold til de det gjelder. Stadig flere kommuner skriker ut om at de ikke har ressurser til å gjøre alt de er pålagt og innfri alle krav folk har rettmessig grunnlag for. Det er ikke nok ressurser.

Staten bør sette seg et mål om å droppe henimot halvparten av alle de rappoter de ber om. Det hjelper null og niks om tanken er god om man ikke har ressurser på kommunalt nivå til å få gjort alt en burde. La heller helsesøstrene få veie og måle de som har et fedmeproblem. Ikke la de bruke tid på dem som ikke har det.