Hedersmenn eller bedragere
Magnus Stangeland har hatt ord på seg for å være en hedersmann. I dag møter han i retten for å forsvare seg mot påstanden om at han er en skurk. Økokrims påstand er at han har lurt til seg vel en halv million kroner i pensjon som han ikke har rett på. Stangeland er forbannet. Han nekter å godta anklagen. Han mener han har spilt med åpne kort overfor Stortinget.
Stangeland har vært fisker, lærer, arbeidet innen verftsindustrien, investert litt her og der, kjøpt og solgt båter. Stangeland har nese for å tjene gode penger. Han har vært aktiv i politikken i flere tiår, først i kommunestyret, seinere som ordfører i Austevoll. Han var stortingsrepresentant for Senterpartiet i tre perioder fra 1985. I seks år var han president i Redningsselskapet. Stangeland har en formue på flere titalls millioner. Skal vi tro at han har gjort seg til kjeltring for en halv million fordelt over flere år?
I god tro
Påtalemyndigheten påstår ikke nødvendigvis at Stangeland er en kjeltring. De kan ikke utelukke at han har handlet i god tro. Deres poeng er at Stangeland har sviktet med å gi informasjon om sine inntektsforhold. Med pensjon er det som skatt. Vi plikter selv å påse at de opplysninger som legges til grunn, er riktige.
Kjell Magne Bondevik ble også etterforsket. Han har også fått for mye i pensjon slik Riksrevisjonen tolker reglene. Bondevik har imidlertid orden i papirene sine. Han er typen som spør før han graver. Han kan dokumentere at han har handlet i tråd med den tolkning av regelverket Stortingets administrasjon har foretatt. Man kan selvsagt ikke tiltale noen for å ha gjort som de har fått tillatelse til.
Stangeland er nok ikke på Bondeviks presisjonsnivå i slike saker. Han har nok forhørt seg, men ikke gått til bunns i saken. Stangeland er mannen som kunne ha slått en spøk om at «de tar seg jammen godt av pensjonistene sine». Stortingets pensjonsordning har vært sjelden raus og praktiseringen av dem temmelig lemfeldig.
2,7 millioner
Saken settes mer på spissen i Anders Talleraas tilfelle. Han er tiltalt for å ha mottatt 2,7 millioner kroner for mye i pensjon. Han har mottatt så pass mye i styrehonorar og andre inntekter, at pensjonen skulle ha blitt drastisk kuttet ned, hevder Riksrevisjonen og påtalemyndigheten. Talleraas sier han har tolket reglene slik at styrehonorarer for eksempel ikke skal regnes som lønnsinntekt.
Selvsagt er styrehonorarer inntekt i skattelovens forstand. Det er imidlertid ikke noe i veien for at en stortingsrepresentant kan ha andre inntekter ved siden av lønnen fra Stortinget. Poenget er at det man tjener på aksjeinvesteringer, royalty for bøker, styrehonorar eller honorar for foredrag skal oppgis. Det medfører ikke at lønnen reduseres. Talleraas hevder at slik må det være for dem som mottar pensjon fra Stortinget også. Det er hvis man ansettes i en ny stilling det får konsekvenser for pensjonsutbetalingene.
Hva Stangeland og Talleraas faktisk har foretatt seg for å forvisse seg om at de tolker reglene rett, vil bli belyst i rettssaken.
Påtalemyndigheten vurderer praksis i forhold til en lovtekst. Loven sier at manglende opplysninger medfører straff. Bondevik går fri fordi han har lagt alle kortene på bordet. Det har ikke Stangeland og Talleraas. Dersom de i retten vil hevde at de har spurt og fått muntlig aksept på sin egen tolkning av regelverket, blir saken enda mer pikant.
Når vi har regler som gjør at både Kjell Magne Bondevik og Gro Harlem Brundtland snubler i dem, så forteller det at reglene og den praksis som er etablert ut fra dem, ikke er holdbar. I forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker er det arbeidsgivers plikt å sørge for at regler er så klare at det ikke er tvil om hvordan de skal forstås. Hvis misforståelser oppstår, er det arbeidsgivers problem. Da lar man saken passere og presiserer reglene slik at det ikke skjer igjen.
Det er her Stortingets eget pensjonsstyre har sviktet. De har sovet i timen. Det har vært opp til den enkelte å tolke reglene om egen pensjon. Når situasjonen er som den er, bør tvilen komme tiltalte til gode.
Willoch kritisk
Det er som Kåre Willoch sier i Aftenposten i dag, «helt på vidden å sette folk i fengsel på grunn av ulike tolkninger». Strafferammen for det de to stortingsrepresentantene er tiltalt for, er to år.
Det er de som hevder at dette er en sak der to av stortingsrepresentanter får smake sin egen medisin. Det er Stortinget som har vedtatt de strenge reglene som Talleraas og Stangeland nå vurderes ut fra. Hvis det er slik at det medfører fengselsstraff å ha misforstått eller ved en feil unnlatt på opplyse om relevante forhold, bør loven endres. Da får man kreve beløp tilbakebetalt, eventuelt med saksbehandlingsgebyr og strafferente.
Denne saken hører fortiden til. Stortinget har ryddet opp når det gjelder sine egne pensjoner. Nå er det Statens Pensjonskasse som håndterer ordningen. Det skaper den nødvendige klarhet og profesjonalitet.