Halvorsens vellykkede maktbruk
For tiden er det ingen partileder som har så pass god kustus på eget parti som Kristin Halvorsen. Og det skjer mens SV er i regjering og ikke ligger på mer enn vel seks prosent på meningsmålingene. Frank Rossavik lanserte i går boken SV – fra Kings Bay til Kongens bord om partiets femtiårige historie. Han «konstaterer nærmest i forbauselse at SV fortsatt klarer å holde seg på regjeringssporet til tross for mange tapte slag og dårlig uttelling hos velgerne. Aldri har noe småparti preget en regjering slik SV har preget de rødgrønne. Det er forklaringen, mener Rossavik. Og han gir «maktmennesket» Kristin Halvorsen æren for det.
Kristin Halvorsen framstår som sterk og tydelig. Hun kan overtale og overbevise, men hun kan også skyte når noen må dø, skriver Rossavik. Det har så visst ikke manglet på spenninger og harde personoppgjør i SV. Kristin Halvorsen har imidlertid styrt sin stilling gjennom de interne kampene. For Erik Solheim, som var partileder i 10 år før Kristin Halvorsen overtok i 1997, ble det motsatt. Han var ikke i nærheten av å oppnå den posisjon og gjennomslagskraft som Kristin Halvorsen raskt opparbeidet seg.
Ved sammenbruddets rand
Tre-fire ganger har regjeringen vært på sammenbruddets rand. De rødgrønne hadde alvorlige problemer med å bli enige om klimapolitikken. De interne protestene var voldsomme da SV måtte godta at det ble bygget gasskraftverk på Mongstad uten rensing fra første dag av. Det var nesten like uakseptabelt som oljeboring i Lofoten.
Etter hvert som SV klarte seg gjennom krisene, ble de mindre truende. Partiet kunne ikke annet enn å stole på at Kristin Halvorsen kjørte det remmer og tøy kunne holde for å få gjennomslag internt. Og SV har fått gjennomslag, blant annet for full barnehagedekning, felles ekteskapslov, milliardsatsing på å bevare regnskogen og økning av bistandsbudsjettet. Rossavik skriver i boken at Kristin Halvorsen ble regelrett forbannet da Jens Stoltenberg stjal SVs klimamål og presenterte dem som sine egne på landsmøtet i 2007.
Et parti som SV står overfor valget om å tilpasse eller forskanse deg. De første 20 årene var SV opptatt av å markere avstand til andre partier. De var opptatt av å fremheve sin egenart og kjøre fram saker ingen andre partier var enige i. De valgte å forskanse seg i forhold til andre partier. Erik Solheim valgte en tilpasningslinje. Han var opptatt av å bevege SV inn i en ny tid og ikke dra med seg alle posisjoner fra årene som lå bak. Tenkeren Solheim var ikke en gang rede til å utelukke et medlemskap i EU for all framtid. Solheim var underveis. Halvorsen har fortsatt den reisen Solheim startet og regelrett nedkjempet den radikal fløy i partiet.
Ekstern juling
Det endelige beviset for at tilpasningslinjen vant fram, fikk vi i 2005 da partiet sa ja til å gå sammen med SV og Sp i regjering. De to første årene, da SV måtte omdannes fra et seminar til et parti med makt og ansvar, var tøffe internt. De fikk også rikelig med juling eksternt for å forsøke å kjøre på to spor, regjeringssporet og SV-sporet. Kristin Halvorsen var den første til å innse at SV ikke kunne være konstant i opposisjon til den regjeringen de var en del av. De måtte velge noen få saker der de kunne markere en annen linje enn regjeringen. Øverst på listen over viktige saker har nei til olje i Lofoten stått. Her vant SV en seier som i alle fall varer to år.
Når SV er blitt et tilpasningsdyktig parti som søker makt, blir egenarten mindre tydelig. Er det en nevneverdig politisk forskjell mellom høyresiden i SV og venstresiden i Ap? Neppe. Når SV klarere å leve med Ap i regjering, kanskje åtte år, vil i det minste en del velgere stille spørsmålstegn ved om en ikke like godt kan stemme Ap. Det kan stå om SVs eksistens dersom de blir for lik Ap. De mest radikale kan da fristes til å trekke over til Rødt og de minst radikale til Ap.
Regjeringsiver
Regjeringsmotstanderne i SV har gitt opp å kjempe mot Halvorsens regjeringsiver. Nå stunder det mot valg. Tiden er definitivt ikke inne for å lage splid og uro. Men hvis SV havner godt under seks prosent på kommunevalget, unngår de ikke en runde på om de må forberede sitt eksodus fra den rødgrønne leir. Det har gått jevnt, men sakte nedover med oppslutningen om SV siden de kom inn i regjeringskontorene. Nedgangen må nå ta slutt. De orker nok ikke å regjere seg helt ned mot sperregrensen.
Regjeringsdeltakelsene er imponerende. Om tilpasningsstrategien har vært riktig for SV, er det for tidlig å si noe om. Noen er ikke i tvil om svaret. Å drive politikk er å tilpasse seg. Dersom en ikke vil ha makt og ta det ansvar som hører med, kan en melde seg inn i en interesseorganisasjon. Politikk handler om makt og tilpasning.