Halvorsens barnehagefrykt

Før stortingsvalget i 2005 la SV-leder Kristin Halvorsen hodet på blokken. Hvis hun kom i regjering og ikke maktet å skaffe barnehageplass til alle, ville hun gi seg selv avskjed som politiker på grått papir. Halvorsen og SV nådde fram med sin prioritet nummer en. Alle ære til Halvorsen som våget å være tydelig og sette all kraft inn på realisere sin fanesak.

Nå blåser det opp til uvær om barnehagene. Vi ender fort i en situasjon der det ikke lenger blir full barnehagedekning. Bakgrunnen er at kommunene fra i år av overtok ansvaret for driftsstøtten til barnehagene. 28 milliarder ble overført fra stat til kommune sammen med plikten til oppfylle målet om barnehageplass til alle som ønsker det. Det ble ikke gjort en formell øremerking av midlene.

For å nå målet om full barnehagedekning, var Kristin Halvorsen avhengig av økt samarbeid med private om bygging og drift av barnehager. I dag er 2250 barnehagene privateide, 54 prosent av det totale antallet, organisert i Private Barnehagers Landsforbund (PBL). PBL kan nå fortelle at barnehager i 110 kommuner har fått beskjed om at driftsstøtten vil bli kuttet med rundt 10 prosent i gjennomsnitt. Både Dagens Næringsliv (DN) og Aftenposten skriver at private barnehager kan bli lagt ned dersom driftsstøtten reduseres. De må i det minste redusere antall plasser.

PBLs leder, Arild M. Olsen, sier til DN at Halvorsen «først skryter av full barnehagedekning. Så lar hun kommunene ta knekken på det hele».

Kampinnsinkt

Kristin Halvorsens kampinstinkter er vekket. Hun vil ikke tillate at kommunene ødelegger satsingen hennes. Spørsmålet er om hun kan tvinge kommunene til å bruke så mye penger på barnehager som hun vil. Halvorsen har havnet midt oppe i dragkampen mellom stat og kommune når det gjelder styring og disponering av tilgjengelige ressurser.

Politikerne har utdelt en rekke rettigheter til innbyggerne. Noen er hjemlet i lov, andre i politiske føringer og løfter. Flere kommuner opplever at ressursene ikke strekker til for å gi alle den utdanning, hjelp og omsorg de har krav på. En del ender opp som lovbrytere på grunn av ressursmangel.

For en kommune kan valget stå mellom å gi elever spesialundervisning som de har krav på, bygge flere sykehjemsplasser eller øke antallet barnehageplasser. Hvis de spør sentrale politikere, vil de ikke få et klar svar på hva som skal prioriteres. Ingen politiker vil si at barnehageplasser er viktigere enn sykehjemsplasser. Spørsmålet er om kommuner skal ha rett til å si det. Om de ikke sier det, så gjør de det i alle fall i praksis. Noen prioriterer eldreomsorgen høyest, andre barnehager og utdanning. Det er ikke snakk om å satse på det ene og utelukke det andre. Men om å prioritere. Derfor vil det være forskjeller i kommunene når det gjelder sykehjem og eldreomsorg. Det er ikke mulig for politikerne sentralt å detaljstyre kommunene.

Fronte prioriteringer

Det er politikerne i kommunene som er best i stand til å prioritere. De kjenner forholdene i sin egen kommune. Det er de som skal stå ansvarlige for velgerne i valg hvert fjerde år. Da må de fronte egen prioriteringer. De slipper ikke unna med å klage på at de har fått for lite penger fra staten.

Når det gjelder private barnehager, må kommunene være klar over hva de setter i gang. Mange av disse er organisert som aksjeselskaper. Her er det gjerne skrint med egenkapital. Personalkostnader utgjør det meste av kostnadene. Og det er lovbestemt hvor mange ansatte en skal ha ut fra antallet barn. For mange rer det rett og slett ikke mulig å kunne drive i balanse dersom driftsinntektene reduseres med 10 prosent. Derfor kan resultatet bli at de pakker sammen. Det blir garantert ikke rimeligere om kommunen overtar driften. Det som sannsynligvis vil skje, er at antallet barnehageplasser blir redusert. Det kan nok en del kommuner leve med. Det kan ikke Kristin Halvorsen.