Hagens Bondeviksår

Det som slår en ved å lese Carl I. Hagens bok er ikke oppgjøret med Kjell Magne Bondevik isolert sett. Det var varslet. En blir slått av intensiteten i det og den uforsonlighet som etter hvert har utviklet seg mellom dem. Carl I. Hagen og Kjell Magne Bondevik stoler virkelig ikke på hverandre. Kjernen i konflikten mellom dem er den politiske avstanden mellom de to. Denne konflikten har etter hvert utviklet seg til en personlig konflikt. I alle fall for Carl I. Hagen. Han er proppende full av negative følelser som Kjell Magne Bondevik har påført ham. Bondevik er nærmest forsiktig og diplomatisk i sin omtale av Hagen i sin bikk som kom i fjor. Bondeviks memoarer er da også som natt og dag i forhold til det angrepsskiftet Hagen leverte i går. Så er de da også to forskjellige personligheter. Hagen beskylder Bondevik for maktbegjær. Er det noen som er en maktpolitisk slugger, så er det Carl I. Hagen.

Kjell Magne Bondevik er «the bad guy» i Hagens fortelling. Bondevik fremstår som den som har ødelagt for ham hver eneste gang han har hatt muligheten til det. Hagen ser ut til å mene at Bondevik personlig har sørget for at han ikke har fått den plassen i norsk politikk som han mener seg fortjent til. Det er noe bittert «du ga meg aldri sjansen» over hans fortelling. Hagen mener det er Kjell Magne Bondevik personlig som har holdt han nede. Her ligger kilden til bitterheten.

Personkjemi er avgjørende for å lykkes både i forhandlinger og i samarbeidsprosjekter. Hagen og Bondevik tåler hverandre ikke. I alle fall tåler ikke Hagen Bondevik. De ville ikke maktet et samarbeid i en regjering.

Det skal være rundt tredve negative karakteristikker av Bondevik i boken. Han er ikke den enste som får gjennomgå. Hagen har valgt den politiske memoarlitteraturens lavmål så langt når han betegner en rekke personer for drittsekker. Det er ikke godt å vite hva han vil oppnå med slikt. Er det et forsøk på å gjøre seg selv folkelig? Hagen har da kapasitet til å bedrive mer intelligent utskjelling enn å legge seg på drittsekknivå.

Det mest påfallende er at Hagen også gir seg i å spekulere i at Kjell Magne Bondevik egentlig ville ha Gunnar Stålsett som biskop i Oslo. Det var derfor han erklærte seg som inhabil. For Bondevik er egentlig en «kristensosialist» i falsk forkledning.

Denne boken i seg selv vil ikke ødelegge for Frp eller Siv Jensen. Men en ting står enda tydeligere for oss etter å ha lest og hørt en del av det Carl I. Hagen uttalte på sin pressekonferanse i går. Det blir ingen ikke-sosialistisk regjering uten at Frp er med. Carl I. Hagen forsøker så godt han kan på holde fingrene fra det fatet Sive Jensen har fått ansvaret for. Men er det en ting han ikke vil akseptere, så er det at Frp skal fortsette som et støtteparti for Høyre, KrF og Venstre. Det kommer Hagen til å sørge for ikke skjer. Men det blir ikke noe problem internt. Siv Jensen mener nok det samme. De skal ikke gå i samme samarbeidsfelle som de havnet i da Bondevik regjerte.