Gulrøtter til kommuner

NHO-sjef John G. Bernander valgte i går å spille en gammel slager og skru opp volumet. Det handler om hva som bør skje med norske kommuner. De bør slå seg sammen til større slagkraftige enheter. Det vil både befolkningen og bedriftene tjene på. Den har vi hørt før.

– Det er en fordømt plikt for våre folkevalgte å gi landet en fornuftig kommunestruktur, sa Bernander. 

Selvsagt har han rett. Et stort flertall på Stortinget mener det samme. Ikke så å forstå at de nå bryter ut i jubel. Det tar seg dårlig ut. Færre kommuner er noe politikerne mener noe om, men som de ikke vil gjøre noe med.

Det er det som er problemet, mener Bernander. Han vil at staten skal tvinge kommuner til å slå seg sammen. Det er det eneste som nytter. Det er kun blitt seks færre kommuner i løpet av de siste 15 årene. På 60 tallet la «Schei-utvalget» grunnlaget for at antallet kommuner ble redusert fra 747 og til det antallet vi har hatt de siste årene, pluss minus 430.  Bernander ser for seg et nytt statlig utvalg som utreder hvor kommunegrensene bør gå, deretter en høring, og så skal Stortinget skjære igjennom selv om det blir mye bråk og spetakkel.

Det kommer ikke til å skje. Ikke en gang Erna Solberg er lysten på å legge bredsiden til mot kommune-Norge. Både Ap og Venstre har åpnet for at tvang fra statens side kan bli nødvendig. Men de ser nok ikke for seg den typen overstyring som Bernander tar til orde for.

Da Bjarne Håkon Hanssen lanserte samhandlingsreformen, la han ikke skjul på at de mange små kommunene utgjorde et problem for gjennomføringen. Senterpartiet hadde imidlertid satt foten ned for at kommunesammenslåinger skulle knyttes til reformen. Dette skal kommunene selv avgjøre. Det betyr at små kommuner må samarbeide for å løse de nye utfordringene.

På område etter område innser små kommuner at de ikke har mulighet til å følge opp slik staten forutsetter. Istedenfor å slå seg sammen, satser kommunene på diverse samarbeidprosjekter. Det dannes interkommunale selskaper over en lav sko. De får i praksis stort selvstyre og gjør det vanskelige for kommunepolitikere å ha oversikt og styre virksomheten. Det mangler ikke på rapporteringslinjer i dagens kommune småkommuner.

Dagens Næringsliv skriver i dag at nær 40 kommuner har fått støtte fra staten for å utrede kommunesammenslåinger. Men lite har skjedd.  Optimistene håper samhandlingsreformen vil sette fart i sammenslåingsbestrebelsene.

Det som må skje, er at staten definerer minimumskrav for at en kommune skal kunne bestå som egen enhet. Størrelse kan ikke være det eneste kriterium. Inntekter, veksttakt, om en makter å løse statlige pålegg og avstander til nabokommunene, bør telle med når en skal ta stilling til om en kommune skal kunne stå på egne bein som i dag.

På denne måten bør vil i løpet av noen år kanskje få 50 færre kommuner. Men det er ikke nok. Tvang slik NHO foreslår, vinner en ikke fram med. En må la pisken ligge og ta fram gulrøttene. Regjeringen må lokke med millioner til de kommunene som slår seg sammen. Vi snakker her om engangsbeløp som er så pass store at det vil være fristende både for politikere og velgere.

Både NHO og det politiske flertallet mener færre kommuner vil gi bede tjenester og bedre verdiskaping. Da vil rause ekstrabevilgninger til kommuner som slår seg sammen kunne ses på som utgifter til inntektservervelse.      

Det har vært nok prat om større kommuner. Nå må noe gjøres. Når politikerne ikke vil dra fram pisken, får de prøve med saftige gulrøtter.