Grådighet i bankene

En vesentlig årsak til finanskrisen var at bankene etter hvert ble for opptatt av å tjene penger. De siste årene har bankene i EU og USA blitt underlagt strengere reguleringer og krav til egenkapital og fått mindre handlingsrom. Det har vært helt nødvendig.

Norsk banker står det rimelig bra til med. Det spesielle med Norge er at boligprisene øker og øker og bankene låner ut og låner ut. Det er ikke mye som tyder på at vi står overfor en boligboble, etter hvert er det blitt flere økonomer som advarer mot utviklingen. Myndighetene har svart med et krav om at folk må ha 15 prosent egenkapital om en vil låne til bolig. Nå vil finansminister Sigbjørn Johnsen øke kravet til egenkapital i bankene til rundt det dobbelte. Det liker ikke bankene. De vil ha mest mulig penger i omløp. De tjener ikke penger på å måtte binde mer en sin kapital på egne konti. DNB-sjef Rune Bjerke liker ikke at det skal bli pålagt en «låneavgift», som han kaller det. Han får kalle det hva han vil. Det er fornuftig å tvinge bankene til å ta ansvar for egen soliditet. De skal ikke fristes til å regne med at statens stiller opp i neste krise. Da må se selv kunne ta større tap.

Om dette fører til at lånerenten øker, gjør det ingen ting. Økt rente kan bidra til å dempe prisveksten på boliger. Verre er det om de økte egenkapitalkravene fører til at det blir vanskeligere for bedrifter å få lån. Vi får nå se om det blir tilfellet. Alt en bransje kommer opp med av argumenter mot endringer de ikke ønsker, blir ikke virkelighet.

Er det noe det er liten grunn til å bekymre seg for, er det norske banker. De klarer seg utmerket selv med Sigbjørn Johnsens skjerpede krav.

Helt trygge skal ikke bankene være. Deres monopol på pengetransaksjoner er snart forbi. Stadig nye digitale tjenester kan håndtere overføring av penger utenfor banksystemet. Handelshus som har kontakt med store kundegrupper er begynt å gå bankene i næringen. I USA tilbyr dagligvarekjeden Walmart lån til bedrifter, for eksempel. Betalingstjenester via mobilen er i ferd med å eksplodere.

I denne sammenhengen bør bankene bekymre seg over at de har pådratt seg et mer frynsete rykte. Denne uken behandler Høyesterett småsparer Ivar Petter Røeggens sak mot DNB. Han tapte 230 tusen kroner på ha investert en halv million av sparepengene sine i såkalte «strukturerte spareprodukter». Om lag 2000 nordmenn er blitt lurt til å oppta denne typen lån for å kjøpe aksjer i bankenes regi. Det ble framstilt som om det var umulig å ikke tjene gode penger. Bankens sikret seg. De tjente uansett gode penger og veltet tapet over på kundene. Klekkelige bonuser er blitt utbetalt til rådgivere som fikk folk til å putte sparepengene sine i «strukturerte produkter». Hvis Røeggen vinner kan det koste bankene hundrevis av millioner, og tilliten til bankene vil få en knekk.

I internasjonal økonomi har også bankene har bankenes omdømme fått en knekk. I London, Europas ledende finanssentrum, snakker de nå om nødvendigheten av å gjenreise tilliten og sette etikk i høysete for ikke å miste den posisjonen en har opparbeidet gjennom lang tid. Finansminister George Osborne har vært krystallklar på at finansnæringen må vise at de har lært av skandalene de har vært igjennom.

Hovedoppslaget på forsiden av Financial Times forrige uke var at bankskandaler fortsatt ryster tre kontinent. Dette er knyttet til fiksing av referanserenten. Royal Bank of Scotland har akseptert å betale over tre milliarder i erstatning for fiksing av referanserenten Libor som ble avdekket i sommer. I Frankfurt har Deutsche Bank gikk fem meglere sparken for rentetriksing og det samme er avdekket stor skala i Japan. Mønsteret er det samme. I jakten etter størst mulig profitt tar en i bruk løgn og manipulasjon. Det tyder på at de som har drevet med triksingen, har hatt en opplevelse av at det var greit. Det er altså kulturen i banken det er noe galt med.

Banken må rydde opp. De tåler ikke et frynsete rykte. Da vil kunder vende dem ryggen i en tid hvor det etter hvert dukker opp flere alternativer.