Grådige banker

Justin Welby, erkebiskopen i Canterbury og leder for Den angelikanske kirken i England, refset sist helg det britiske bankvesenet. Han mener den etiske standarden er for dårlig, at for mange sjefer og medarbeidere ikke har den kompetansen som kreves, at det er for lite åpenhet og at det har utviklet seg en kultur der bankene tar seg til rette på en måte som samfunnet ikke kan godta. Han antydet endatil at en av de store bankene – det er sannsynligvis Royal Bank of Scotland han har i tankene – burde avvikles og kapitalen brukes til å bygge opp sterkere regionale banker.

Det var ikke skriftsteder eller teologiske refleksjoner han begrunnet sitt utspill med. Han talte ut fra kompetanse og det ansvaret han mener en erkebiskop har for å løfte fram etiske krav både til folk, politikere og næringsliv. Så er da ikke Welby en hvem som helst når han tar våger å uttale seg om økonomi. Han kjenner «Mammons verden» fra innsiden fra den tiden han var toppsjef innen oljeindustrien. Da han mistet sin syv måneder gamle datter i en bilulykke, begynte livet å ta en annen retning. Han ble først diakon, deretter en prest med sans for økonomi og effektivitet. Med stort engasjement skapte han vekst i den ene menigheten etter den andre.

Kompetent erkebiskop

Som erkebiskop oppholder han seg ikke kun i katedralen. Han er medlem i den statlige «Commission on Banking Standards» som snart legger fram sin rapport. Welby blir lyttet til fordi han har både kompetanse og troverdighet.

Det britiske bankvesenets omdømme er nede for telling. Britiske banker ble hardt rammet av finanskrisen for fem år siden, men verre skulle det bli. I fjor ble det avslørt at Barclays, verdens fjerde største bank, hadde trikset med den såkalte Libor-renten, en internasjonal referanserente. Motivet var å sope inn mer penger både til meglerne og banken. Konsernsjefen Bob Diamond, som ble ansett som meget dyktig, forsøkte å redde seg ved å love full opprydning og si fra seg en lukrativ bonusavtale i millionklassen. Det hjalp ikke; han ble jaget på dør. Det endte med at Barclays fikk en bot på 2,5 milliarder kroner. I tillegg måtte de betale gigantiske erstatninger til flere andre banker de hadde lurt.

Det viste seg at også at banker i andre land var med på triksingen. Libor-skandalen ble en vekker. Politikerne innså at de som vasser i milliarder må holdes bedre i ørene. Den nye sjefen, Patrick Jenkins, har lovet at kulturen i banken skal endres og at etikken skal komme i høysetet. Det vil ta fra fire til ti år, uttalte Jenkins til Financial Times da han tiltrådte. Han vil nok spille på lag med erkebiskop Welby.

Bankene er seg selv like i alle land. Statens egen bank, DnB Nor, tapte saken mot Ivar Petter Røeggen i Høyesterett for en måned siden. Han fikk en erstatning på 230.000 kroner etter å ha blitt regelrett lurt til å investere i såkalte «strukturerte spareprodukter» i 2007. DnB Nor må ut med flere hundre millioner kroner i erstatning til alle kundene som har kjøpt slike produkter. Hvor store og mange svin andre banker og finansforetak har på skogen, har ingen enda oversikt over.

Grådighet

Rune Bjerke var ikke sjef i DnB Nor da disse avtalene ble inngått. Han kunne valgt å skjære igjennom da han så hvor ille det var og betalt ut erstatninger. Han valgte å kjøre saken til Høyesterett og tok i alle fall ikke utad noe oppgjør med kulturen i banken. Framfor å refse sine egne, snakker Bjerke om regnefeil som gjorde at kunden kom så dårlig ut. Hadde det enda vært det! Problemet er at det lå kald beregning lå bak. Bankene ville tjene penger på kundens bekostning. Hadde erkebiskop Welby sluppet til, ville han nok refset DnB Nor for grådighet og stryk i etikk.

Han hadde også ristet Verdibanken som forsøkte å fremstille seg som mer etisk bevisste enn andre banker. De kastet seg på et vilt spekulasjonsopplegg som satte hele virksomheten i fare. Finanstilsynet grep til slutt inn og konkluderte med at store deler av styret og bankdirektør Toralf Østli ikke hadde den nødvendige kompetansen som trengs for å lede en bank. 

«Vi skal ikke gjøre det mer», sier Barclay, DnB Nor og Verdibanken. Men grådigheten er neppe rykket opp med roten – den er gjerne der hvor penger renner i strie strømmer. Derfor må bankene holdes hardere i ørene.