Giske og subsidiefella
Næringsminister Trond Giske sier til Klassekampen at han er klar til å sprøyte inn milliarder i Hydro dersom de vil satse på norske arbeidsplasser. LO-leder Roar Flåthen kvitterer med «dette har vi ventet på så lenge, ja så lenge».
– Fagbevegelsen har lenge ønsket at staten skal ta tydeligere styring i næringslivet, og at man skal ha en tydelig retning i eierskapspolitikken. Nå er det ønsket langt på vei etterkommet, sier Flåthen.
Skal det ikke mer til for å gjøre LO fornøyd? Giske har da ikke servert mer enn et knippe ord og ønsker. Trond Giske er god til å vifte med milliarder og virke sterk i uttalelsene sine. Men hva er det han sier? Har han tenkt at staten skal gi tilskudd per industriarbeidsplass i Hydro i beste «sjømannsstil»? Neppe. Den slags subsidiering vil være konkurransevridende og i strid med internasjonale avtaler. Og hva skulle poenget være med at staten subsidierer arbeidsplasser som ikke er lønnsomme?
Mer kapital
Det vi i det minste må kunne anta at Giske mener, er at han er klar å gå inn med mer kapital i selskapet dersom de vil satse på ny virksomhet i Norge. Det er imidlertid ikke kapital som er problemet, men å få lønnsom drift. Her er energipriser blant annet avgjørende. Giske trekker ikke inn disse forholdene.
Hvis Giske tror at Hydro satser i Norge fordi staten som storeier ønsker det, kan han like godt først som sist notere seg et nederlag. Hydro investerer ikke i noe som ikke ledelsen mener er lønnsomt. Staten vil heller ikke få et eneste styremedlem til å gå inn for at Hydro skal satse på noe staten ønsker seg, men som ikke gir god avkastning. Målet for Hydro er å tjene penger, ikke å opprette eller opprettholde arbeidsplasser.
Norsk Hydro er tross alt ikke et norsk rederi. Rederiene er de store subsidiebaronene. Økonomisk Rapport skriver at de nå får nærmere fire milliarder kroner i året i skattelette og subsidier. Grunnen er at rederiene i praksis har nullskatt fordi konkurrenter i utlandet har det. For statskassa betyr dette årlige tap på mer enn to milliarder kroner.
Men ikke nok med det. Rederiene har kunnet flagge ut til et fjernt skatteparadis der det ikke stilles krav til lønninger på norsk nivå. For å sikre flest mulig nordmenn til sjøs, har næringen en avtale om at de kan få inntil 200.000 kroner i støtte for å ha norske sjøfolk ombord. Men ifølge EØS-reglene kan ikke nordmenn favoriseres. Også andre EØS-borgere må få støtte. Næringsdepartementet har ingen oversikt over hvor mange av de som får støtte, som faktisk er norske.
Stolt tradisjon
Subsidieringen av norsk skipsfart har en bedre begrunnelse enn at vi vil fører en stolt tradisjon videre. Det handler om norske arbeidsplasser. For når vi har store og mektige norske redere, vil de også gi oppdrag til våre skipsverft langs kysten. Slik er i alle fall tanken. Tall fra Rederiforbundet viser imidlertid at stadig færre av rederiene bestiller skip ved norske verft. De kontraherer dem i Østen, der prisene er lavere og kvaliteten god. Hele 80 prosent av ordrene går nå til utlandet. Verdiskapingen i Norge fra næringen blir altså stadig mindre – og subsidieringen vanskeligere å forsvare.
Hadde det vært opp til Finansdepartementet, hadde de skrotet subsidieordningen for næringen for lenge siden. Dette er imidlertid politikk. Ennå er det tilstrekkelig mange politikere som tror det vil gi uheldige konsekvenser å behandle denne næringen på lik linje med andre næringer. Inntil videre er det slik at andre EU-land favoriserer redernæringen slik vi gjør det i Norge. Det er mulig det kan komme initiativ fra EU-hold som skaper bevegelse i saken.
Inntil videre, men neppe «så lenge skutan kan gå, så lenge hjärtat kan slå, så lenge solen den glitrar på bøjorna blå», kan redere og det som måtte være igjen av norsk sjøfolk på de syv hav, glede seg over at det norsk subsidiedemokratiet tar hånd om dem. Det varer neppe evig.