Gi Mæland million-fallskjerm

I Justisdepartementet har de etter hvert fått en stor stall av spesialrådgivere. Det er det som står på visittkortet til Janne Kristiansen etter at hun i vinter trakk seg som PST-sjef. Da Morten Ruud og Hans Olav Østgaard trakk seg henholdsvis som departementsråd og assisterende departementsråd i april, endte de også opp som spesialrådgivere. De lider ingen nød. De har en lønn på rundt 1,3 millioner kroner. Embetsmenn sies nemlig ikke opp. De settes til annet arbeid og beholder sin lønn. Det forsvares med at de er har en spesiell kompetanse og derfor kan ansettes som spesialrådgivere.

Det er sikkert mulig å finne fornuftige oppgaver til Kristiansen, Ruud og Østgaard. Men hva skal en sette Øystein Mæland til etter at han trakk seg som politidirektør? Han er psykiater, og noen vil vel mene at det kan de ha god bruk for i justissektoren. Dessuten kan Mæland en god del om ledelse og politikk. Så det burde nok la seg gjøre å sysselsette ham også i "Justis".

Inhabil Faremo

Men Øystein Mæland vil ikke være spesialrådgiver, skriver VG. Det bør ikke forundre noen. Han vil bli en fremmed fugl blant alle juristene. Han ber om en årslønn med seg på veien for å finne seg en ny jobb. Grete Faremo bør juble, men det kan hun ikke. Hun regner seg som inhabil for sikkerhets skyld. Det er Bård Vegard Solhjell som er blitt settestatsråd.

Ifølge VG har Mæland og hans advokat Nicolay Skarning sittet i harde forhandlinger med Justisdepartementet om en sluttpakke i flere uker, og det er ingen tegn til at en slik avtale vil foreligge på flere uker.

Kan det være så vanskelig? SV og de rødgrønne er i mot fallskjermer. Vi vet det. Men i svært mange tilfeller er det det eneste fornuftige. Hvorfor skal Mæland si ja til å være spesialrådgiver når han ikke er motivert for det? I tillegg må en eller annen i departementet finne på oppgaver han kan jobbe med. Dette kan han i prinsippet holde på med i årevis. Det er sløsing med skattebetalernes midler å bruke penger på denne måten.

Bedre og billigere

Det er langt bedre og billigere å inngå en sluttavtale med Øystein Mæland. Det tar gjerne et år for en leder å finne seg en ny jobb. Utgangspunktet må være at han sikres en årslønn. Hvis man har et fornuftig prosjekt på noen måneder som han kan utføre, kan han forplikte seg til dette. Hvis han skulle få en ny jobb i høst, godtar han sikkert å få avstå fra noe av lønnen slik at han ikke tjener dobbelt nærmere et helt år.

Her bør det ligge an til at det kan inngås en avtale som viser ny vei for hvordan man i staten løser en situasjon der en toppsjef må slutte i jobben. Minimum må være at en da er garantert å beholde den lønnen en har i et år. Så får en avklare avkortning dersom en får en ny jobb raskere enn antatt.

Dette er ikke å spesialbehandle sjefer. Vi snakker her om at man må slutte uten at det foreligger saklig grunn for det. Det er heller ikke uvanlig at ansatte får en årslønn hvis de må slutte uten at det foreligger saklig grunn for oppsigelse. I Aftenposten er det nå snakk om at folk i femtiårene som har arbeidet der i over tjue år skal få nærmere to årslønner for å slutte.

Hva som skal skje hvis en sjef må trekke seg, bør avklares ved ansettelse. Da slipper en den typen seige forhandlinger som Øystein Mæland nå må gjennomføre.

Vi bør mest mulig bort fra ordninger der staten er forpliktet til å la ledere som må slutte bli godt betalte spesialrådgivere. I noen tilfeller vil det være nødvendig å sikre folk et ansettelsesforhold etter et åremål eller en lederjobb. Da bør det ikke være automatikk i at en beholder den lønnen en har. Regelen bør være at en da går ned i lønn fordi en ikke lenger har et stort lederansvar.