Gelius ned fra scenen

Einar Gelius slapp ingen bombe i går da han sa opp sin stilling som sokneprest i Vålerenga. En måned i stormen var nok. Han orker ikke en opprivende rettsak i håp om å få beholde stillingen. Han sa opp av hensyn til seg selv og sin familie. Det er så forståelig som det kan få blitt.

Det andre argumentet han framholdt for å si opp, var at han ikke var ønsket av biskop Ole Christian Kvarme. Det er blytungt å være ansatt dersom du selv og alle andre vet at sjefen vil at du skal slutte. Og i alle fall når man får en så massiv begrunnelse som Gelius har fått.

En sokneprest har mulighet for å holde avstand til sin overordnede og konsentrere seg om jobben i menighetene. Men likevel: Gang på gang ser vi eksempler på at når en sjef bestemmer seg for å få avsatt en medarbeider, mister en arbeidsglede og motivasjon. Særlig belastende blir det når konflikter blir offentlig kjent. Da er hovedregelen at det er bedre å se seg om etter andre utfordringer enn å bite seg fast der en er.

Sluttpakke

Hvor stor sluttpakke Einar Gelius har fått og hvordan den er utformet kjenner vi ikke til. Det vi vet er at han skal få lønn som sokneprest fram til 1. juli, men han er i praksis fritatt for å jobbe i Vålerenga. Vi kan bare anta at hvis han innen den tid får en ny jobb, blir det ikke mer lønn å få fra kirken. Men drøyer det med å få seg ny jobb, kan det ligge en lønnsgaranti fra kirken for en tid framover.

Det Einar Gelius kan være mest fornøyd med, er at han ikke er fratatt retten til å være prest. Det la biskop Kvarme opp til om det hadde endt med en oppvask i retten.

I det kirkelige miljøet har nok Ole Chr. Kvarme styrket sin stilling i denne saken. De lekkasjene som har skjedd, har han hatt fordel av. Offentligheten er blitt kjent med at den liberale biskopen Gunnar Stålsett forsøkte å få Gelius til å trekke seg både i 1999 og i 2002. Påstanden om at det er mørkemannen Kvarme som her er i aksjon, har ikke festet seg. Både politikere og ledere ser ut til å akseptere at dette handler om arbeidsgiver rett til å stille krav til en medarbeider og forvente lojalitet mot de ordninger og retningslinjer som blir gitt.

– Dette er ingen personalsak. Dette handler om folkekirkens framtid, sa Einar Gelius i går og rettet et kraftig angrep mot Kvarme og den konservative fløy i kirken som vil redusere takhøyden og undergrave folkekirken. Han oppfordret politikerne til å gripe inn før det er for seint.

Folkekirken

Det er forståelig at Gelius forsøker å få dette til å handle om folkekirken og ikke ham selv. Det kan være støtten fra over 40 000 på facebook har fått ham til å forsøke seg i rollen som frontsoldat for folkekirken. Det ser ikke ut til at de personene han hadde håpet på, slår følge.

– Både Ap og den rødgrønne regjeringen ønsker seg en åpen og inkluderende kirke, og sett fra vårt ståsted, går kirken i riktig retning. Vi ser for eksempel at diskusjonen rundt homofili har roet seg, og at vi har fått flere kvinnelige prester. Det var kontroversielt med den første kvinnelige biskopen, nå har vi til og med fått en kvinnelig preses. Kirken er dessuten inne i en demokratiseringsprosess. Jeg syns kirken har blitt rausere og mer åpen, sier Marianne Aasen (Ap) til VG Nett

Kirkestatsråd Rigmor Aasrud nøyer seg med å si at regjeringen bygger sin politikk på at Den norske kirke skal være en åpen og inkluderende folkekirke med stort mangfold og takhøyde, og hun mener utviklingen går i riktig retning.

Heller ikke fra SV-hold får Gelius støtte.

– Jeg mener han overvurderer sin egen rolle når han gjør seg selv til talsmann for den liberale og radikale delen av Kirken. Jeg opplever ham ikke som det, sier SVs kirkepolitiske talsmann, Aksel Hagen, til NTB.

Neste skritt for Gelius

Einar Gelius må også konstatere at han fullstendig mangler støtte fra andre prestekollegaer.

Nå må Einar Gelius som andre ansatte som mister jobben etter kraftig påtrykk fra arbeidsgiver, finne ut hvor veien går videre. Løsningene er som regel ikke å forfølge det konfliktmønsteret en er viklet inn i. Kirkelige arbeidsgivere vil neppe ansette ham før de er trygge på at han ikke vil provosere slik han har gjort i Vålerenga. Han kan fortsette som en slags frilansprest, men da vil det være den ansvarlige sokneprest på stedet som vil måtte påse at han følger kirkens ordninger. 

For noen år siden søkte Gelius stillingen som fylkesmann i Agder. Han er altså ikke fremmed for å gjøre noe annet enn å jobbe som prest.

De feirer nok ikke med bløtkake på bispekontoret i dag. Det er ingen seier som er vunnet når en medarbeider opplever at han er tvunget til å si opp stillingen sin. Noen ganger går det så langt at dette blir resultatet.