Garanti som styringsredskap

Statens helsetilsyn har kontrollert om pasienter med tykk- og endetarmskreft blir utredet innenfor fristen. 17 av 28 sykehus i hele landet brøt fristen, og det ble til sammen meldt om 24 lovbrudd, skriver Aftenposten. Når pasienter med denne diagnosen opplever dette, er det nok det samme tilfelle for dem som har andre kreftdiagnoser.
Anne Lise Ryel, generalsekretær i Kreftforeningen, er frustrert og mener dette viser at sykehusene ikke tar på alvor at det finnes lover og regler for dette. Hun mener det må få konsekvenser når sykehusene ikke gjør som de er pålagt.

Sykehusene mangler ikke kunnskap. Det står heller ikke på vilje. Det står på ressurser, først og fremst penger, men en del sykehus mangler også arbeidskraft.
Sykehusene har ikke ressurser til å utføre alt de er pålagt. Når det gis garantier, skjer ikke det ut fra en vurdering av hva som er faktisk mulig å få til. Garantiene fastsettes ut fra hvordan det bør være, hva som oppleves som forsvarlig.

Nytilsatt direktør i helsetilsynet, Jan Fredrik Andresen, mener fristbruddene skyldes mangelfullt kjennskap til regelverket, manglende styring og ledelse, svakheter ved IKT-løsninger, svakheter i samhandlingen mellom personell og enheter og behov for bedre rutiner og prosedyrer. Så enkelt tror vi ikke det er. Det har jo vært slik i årevis. Lederne i sykehuset er ikke så sløve at de ikke klarer å huske frister og lage rutiner.

I virkeligheten er det slik at en pasient rykker lenger nedover i køen når en annen rykker forbi dem. Hvis mange pasienter omfattes av fristgarantier, må de som ikke omfattes av en fristgaranti stå lenger i kø. Det er fortsatt store køer av pasienter med rett til behandling innen en bestemt tid, som ikke får behandlingen i tide.

Høyre vil skjære igjennom og la private ta unna behandlingskøene. Hvis den enkelte gis rett til å gå til private klinikker, vil en miste en del styring med hvor behandling skal skje. De private skal få samme betaling som det koster de offentlige å utføre behandlingen. Dette er således ikke konkurranseutsetting for å få lavere pris. Poenget er å gi pasienter de rettigheter de faktisk har. Om det koster noe mer i en overgangsfase, får vi leve med det. Slik argumenterer Høyre. De legger til at det er god samfunnsøkonomi å sørge for at ansatte ikke må være sykemeldt lenger enn nødvendig.

Høyres opplegg for «vekk med køene og behandling innenfor fristene» vil fungere, spørsmålet er om Høyre er rede til øke bevilgningene til helse såpass mye at en klarer å ta unna behandlingskøene uten at andre pasientgrupper får et dårligere tilbud. Det er grunn til å tvile på hvorvidt Høyre er rede til å bruke mer penger på sykehus samlet sett.

Private, spesialiserte klinikker som alternativ til det offentlige for en del behandlinger, vil kunne øke effektiviteten og få ned kostnadene. Men en slik utvikling krever en viss styring. Vi kan ikke la markedet styre ved å utstyre pasienter med rettigheter og frister. Det vil kunne bety en betydelig svekkelse av de offentlige sykehusene som blir sittende igjen med de «ulønnsomme og udefinerte diagnosene».

Det blir ikke lavere kostnader for det offentlige ved å bruke private i større grad enn i dag. Det er rom for forbedringer på systemsiden, men det vil neppe bety store innsparinger.
Innsparingene innen sykehus som monner er knyttet til hvilken behandling befolkningen skal ha rett til.

Vi snakker om betydelig økte kostnader dersom rettighetstenkningen skal drives så langt som Frp vil når det gjelder rett til sykehjemsplass. De ser for seg at eldre kan gå til legen og få en erklæring om at helsen er så skrøpelig at en må få plass på et sykehjem. Deretter kan en selv velge hvor en vil flytte inn, privat eller offentlig, og sende regningen til kommunen, eller staten dersom en fratar kommunene det ansvaret. Her setter Høyre foten ned. Regjeringen snakker riktignok om garantier også for eldre. Men de vil ikke være med på et system der leger faktisk får disponere offentlige ressurser på denne måten.