Fra brikke til aktør

Nyttårsforsettene har nå fått brynt seg mot hverdagen i den første uken i dette nye året. Vi får bare holde på, væpnet med tanken om at for de fleste av oss er det få ting vi har mer godt av enn å skjerpe oss, ta oss litt sammen, slutte med noe og begynne med noe annet, sette oss noen mål og anstrenge oss framfor å dovne hen i det behagelige. Dypest sett handler det om å ta bedre grep om eget liv. Selvledelse snakkes og skrives det bøker om for tiden. Det er lett å gi opp, slakke på kravene, gi etter for omgivelsene og la det bli som det blir. Ta grep om eget liv. Det er en grei nyttårsparole.

Det er snekret teorier og skrevet bøker om fenomenet å ende opp som brikke framfor å operere som aktør, i det minste i eget liv. Det er over 20 år siden den norske pedagogen Roald Nygård skrev boken om brikkene og aktørene. Han hevder det dypest sett handler om menneskers selvforståelse i en tid hvor mennesker gjøres til brikker i det store spillet. Han utfordret foreldre, lærere, ledere, til ikke å flyte med strømmen, men å stå fram som aktører som vil gjøre en forskjell.

Vi går inn i et nytt år der Europa preges av at politikerne har mistet kontrollen. I flere land er nå rundt femti prosent av de unge arbeidsledige. I år kan det være de nekter å være brikker til overs, framstår som aktører, gjør opprør og fjerner makthavere.

Morer oss til døde

Samfunnet tilbyr ganske mye til de som ønsker seg en tilværelse som «brikke». Religion er opium for folket, sa Carl Marx. Det treffer i alle fall ikke i dag. Verden over er troende blant de som protesterer mest heftig mot brikketendensene i samfunnet. I vår del av verden er det pengene og mediene som utgjør opiumen. «Cognito ergo sum» - jeg tenker altså er jeg, sa Descartes. «Jeg forbruker, altså er jeg», slik er det blitt i det moderne mediesamfunnet der konsumentene hylles. Stadig flere fyller opp livene sine med underholdning og tanketomt tidtrøyte. «Vi morer oss til døde», sa Neil Postmann for vel to tiår siden. En ganske selvtilfreds og styrtrik oljenasjon i Nord får ta det som en advarsel. Rikdom og mye fritid er et gode, men det kan også gjøres oss temmelig sløve og uforberedt på de krav som stilles når tidene forandrer seg.

I den globale økonomien, styrt av markedskrefter og et omfattende regelverk som skal holde systemet sammen, kan det bre seg ev avmaktsfølelse. Det skjer når mennesker opplever at de har får liten innflytelse over «sin del av verden». Derfor er det viktig at makt skyves nedover i systemet. Demokratiet hviler på at mennesker opplever seg som aktører, ikke brikker.

Folkelige bevegelser er viktig i et slikt perspektiv. Slike bevegelser vil alltid være kombinasjon av berettigede anliggender og mangel på realisme. Men når mennesker blir grepet av visjoner, besjeles av ideer og hektet på rett og rettferdighet - når aktørviljen fyller sjel og sinn - da kan mye i verden bli snudd på hodet og nye tro nedkjempe gammelt tankegods.

Neshorn til Hjorth

Filosofen Søren Kierkegaard utfordret den enkelte til kontinuerlig å velge det gode. Han ville bevege mennesker fra brikkeposisjonen på det estetiske stadium til å bli aktører på det etiske stadium for derfra å kunne realisere livets dypeste mening ved å nå det religiøse stadium. Klassekampen delte før jul sin kulturpris Neshornet til forfatteren Vigdis Hjorth som i boken «Leve posthornet» har latt seg inspirere av Kierkegaards virkeliggjøringsprosess. Hjorth måtte innrømme for seg selv at det var en slik spissborgerlig tilværelse som Kierkegaard kritiserer, hun hadde rigget til for seg og sine. Det duger ikke i lengden å tilpasse seg andres forventninger er. Å leve innebærer å bryte ut av brikketilværelsen.

Aktør og brikke- perspektivet står også sentralt i dagens ledelsestenkning. Forskere advarer mot brikketendensene drever fram av «transaksjonsledelse» der store mengder kommuniseres fra toppen og nedover i systemene. Medarbeidere gjør som de får beskjed om, men det utløser ikke menneskers potensial. Derfor ropes det etter «transformasjonsledelse»- ledere som evner å skape mening og glød hos ansatte, lokke fram deres idealisme, bety noe for andre og der «det er ikke mitt ansvar» blir fremmedord.

Vi som har tenkt å bedrive en del ord i det nye året, kan ta med oss en nesestyver fra mediekritikeren Kierkegaard: «Hvis jeg var Fader og havde en Datter som ble forført, hende vilde jeg ingenlunde oppgive: men en Søn som blev Journalist, vilde jeg anse for tabt». Den Kierkegaard, den Kierkegaard, han sparte ikke på konfekten.

Godt nytt år.