Forventningenes sammenbrudd

Forhandlingsleder i statsoppgjøret, Arne Johannessen, sier til NRK at det er en gåte for ham at regjeringen vil legge seg ut med sine kjernevelgere; bøndene og de ansatte i stat og kommune. Han synes det er en rar strategi regjeringen har valgt. Johannes er nok bedre til å løse gåter enn han later som. Det finnes ikke noe gåtefullt i dette oppgjøret. Administrasjonsminister Rigmor Aaserød er så tydelig som det går an å være. Staten har tilbudt et oppgjør på lik linje med det de har fått i frontfaget. Mer mystisk er det ikke.

Arbeidstakerorganisasjonene mener tilbudet de har fått er så lavt at avstanden mellom lønningene i offentlig sektor og i privat sektor kommer til å øke. De peker på at man tjener 120 000 mer i gjennomsnitt i det private. De ville bruke dette oppgjøret til å tette igjen dette gapet. Hvor stor forskjellen er når en tar hensyn til jobbsikkerhet og pensjonsordninger, er ikke godt å si.

Foran årets oppgjør var det skapt store forventinger. Derfor har det gått galt. Lederen i fagforeningene har bidratt til å øke, ikke dempe forventningene. Nå må de streike. Men det kommer til å bety fint lite på det endelige resultatet. Regjeringen kommer bare til å gi noe småtterier slik at arbeidstakerne skal kunne si at de oppnådde noe.

I stat og kommune har de altså litt mer å hente på å streike enn bøndene vil oppnå ved brudd og bråk knyttet til jordbruksoppgjøret. Stortinget kommer til å vedta det tilbudet bøndene fikk fra staten. Bøndenes representanter og Senterpartiet håpet de ville få Jens Stoltenberg med på å vedta et bedre tollvern for ost. Det ville bedret konkurranseevnen for norske landbruksprodukter. Stoltenberg avviser dette kontant. Hvis tollen skal endres, er det heller snakk om at den skal ned enn opp, slår han fast.

På kort sikt har regjeringen alt å tape på en streik. Det varer ikke lenge før mediene tauer inn en eller annen omdømmeekspert som kan fortelle at regjeringen er svekket og bør passe på sitt omdømme. Som om regjeringen ikke vet det. For Jens Stoltenberg handler det om hva norsk økonomi tåler. Da må han angripe forventningene hos arbeidstakerorganisasjonen. I en situasjon hvor arbeidsledigheten i Europa brer om seg, lønningene stagnerer eller går ned, kan ikke Norge ha en lønnsøkning som ligger skyhøyt over  våre naboland.

Under hånden fikk bøndene vite at de nok kunne ha beveget staten til å øke tilbudet fra 13 000 til 17 000 kroner. Det var ikke nok. Forventningene var for store. Det er det samme som har skjedde i lønnsoppgjøret som nå endte med streik. Regjeringen kunne selvsagt  tilbud tusen kroner mer. Det ville ikke hjulpet. Avstanden var for stor.

I revidert nasjonalbudsjett heter det at regjeringen regner med en lønnsstigning på 3.75 prosent i år. Dette provoserte arbeidstakerorganisasjonene. De tolket det som om regjeringen grep inn i forhandlingene. Arne Johannessen sier at hvis det er slik det skal være, så kan en like godt legge ned hele forhandlingssystemet.

Forhandlingssystemet i offentlig sektor er det grunn til å diskutere. I det store og hele hjelper det lite å streike i offentlig sektor fordi det er bestemt at oppgjøret nærmest skal være en blåkopi av oppgjøret for frontfagene. Men vi har ikke funnet et bedre system for å erstatte det vi har.

Det er de uheldige virkningene av at Norge stadig blir mer avhengig av olje og gass vi nå ser. Her er det et voldsomt press på lønningene. Den øvrige industrien klarer ikke følge opp. Tradisjonell norsk industri må kaste kortene fordi vi taper i konkurransen på grunn av vårt høye lønnsnivå.  

Regjeringen vil ikke være med på at ansatte i det offentlige skal ha en lønnsutvikling som holder tritt med de som jobber innen olje og gass. De mener det tilbudet de har gitt er fullt på høyden med det butikkansatte og ansatte i vanlige industribedrifter får. Det får holde.

Det blir som regjeringen vil til slutt. De tar heller bråk med bønder og ansatte i stat og kommune før sommeren.  Det er tross alt lenge til neste valg.