Forskjellsbehandling som løsning

Maria Amelie skal ut av landet. Sannsynligvis bekrefter Jens Stoltenberg dette i Stortingets spørretime i dag. Nå kan ikke regjeringen snu. Heikki Holmås (SV) har i en uke sagt at han har tro på at det vil være mulig å finne en god løsning for Maria Amelie. Først måtte SV oppgi kampen for at regjeringen skulle instruere Utlendingsnemnda til å behandle saken på nytt. Her satte Ap foten ned. Maria Amelie har ikke behov for beskyttelse. Derfor må hun ut av landet.

Flere med juridisk kompetanse, blant dem Anne Holt og Hans Petter Graver, har hevdet at det er rom i lovgivningen for å gi slike som Maria Amelie opphold. Et utall av kommentatorer, politikere og støttespillere har inntatt samme standpunkt. I dag tilbakeviser Terje Skjeggestad, direktør i Utlendingsnemnda, dette kategorisk. «Hvis Amelie skulle fått opphold, ville det innebære at Utlendingsnemnda går utenom de rammer lovgiver har satt», skriver ham. Reglene er ikke uklare. De lar seg forstå og anvende, etter hans mening. For UNE er dette en opplagt sak. Skjeggestad kan med fynd og klem hevde dette synet, for han har full støtte både fra Justisdepartementet og Jens Stoltenberg.

SV har måttet innse at Ap ikke vil endre lov og retningslinjer for hvem som skal innvilges asyl, og de stanger kun hodet i veggen dersom de angriper UNE for feil lovanvendelse.

Kristin og Maria

Da Jens Stoltenberg for første gang kommenterte saken, åpnet han for at Maria Amelie kunne søke om arbeidsinnvandring. SV innså etter hvert at det var dette sporet de måtte kjøre på. I dag heter det i en tittel i Dagbladet: «Slik skal Kristin redde Amelie». Justisdepartementet vurderer nå endringer i regelverket som vil føre til at Maria Amelie raskt kan komme til Norge for å jobbe. I dag er reglene slik at hun skal utvises og må vente to år til hun kan søke om arbeidstillatelse.

I Dagbladet i dag skriver Nils August Andersen, redaktør i Minerva, en kronikk som han har kalt «Ja til forskjellsbehandling».

– Det er forskjell på folk. Norge må ta imot innvandrere som bidrar økonomisk. Med slik forskjellsbehandling kunne Maria Amelie fått opphold, ikke fordi hun har krav på beskyttelse, det kan ikke jeg bedømme, men fordi vi ønsker henne i landet, skriver han.

Poenget er altså ikke å beskytte eller hjelpe Amelie. Poenget er at Norge trenger henne. Norge trenger velkvalifisert arbeidskraft. Kvinner med teknologisk orientert utdannelse er det behov for. Hadde hun tatt en mastergrad i mediekunnskap eller statsvitenskap hadde det vært annerledes. Det har vi nok av.

SV som fanebærer

Det er mer av en slik politikk SV nå gjør seg til fanebærer for. Det vil de nok ha minst mulig snakk om. De søker en innvandringspolitisk seier. At SV har gått på barrikadene for Maria Amelie er forståelig. SV bruker denne saken for å påvirke opinionen og vise at den innvandringspolitikken som føres, er både urimelig og umenneskelig.

Norge vil komme til å trenge store mengder arbeidskraft i årene som kommer. En del av dem som søker asyl, har utvilsomt den kompetansen vi trenger. Dette taler for at reglene bør endres slik at man må reise ut av landet og forbli der i to år før en kan søke om arbeidstillatelse. Arbeidsinnvandring vil måtte basere seg på forskjellsbehandling slik ansettelser er det.

Knut Storberget har tidligere uttalt at det kan være grunnlag for å se nærmere på regler og praksis når det gjelder barn som kommer til Norge. Nye regler kan ikke etableres ut fra en konkret sak og under tidspress. Selv om reglene endres, praksis mykes noe opp, er det slett ikke sikkert at Maria Amelie vil faller inn under den gruppen som vil kunne få opphold. Amelie er ikke et spesielt ille tilfelle av rådende innvandringspolitikk.

Maria Amelie har vunnet hjertet til store deler av befolkningen. En kan få inntrykk av at halve nasjonen står opp for henne. Hadde loven vært lagt opp slik at politikerne kunne overprøve vedtak fattet i UNE, ville Amelie sannsynligvis fått bli. Et sterkt folkelig engasjement i enkeltsaker fører lett til forskjellsbehandling. Politikere forskjellsbehandler hele tiden fordi de skal tekkes velgere og søke oppslutning. Det er for å hindre forskjellsbehandling politikerne har laget regler og overlatt til kompetante byråkrater å fatte vedtak. Politikerne kjenner seg selv for godt. De vet at de er som siv i vinden når presset sette inn mot dem.

I denne saken står Jens Stoltenberg rimelig støtt. Det er fordi han kan og vil henvise til regler det er stor enighet om og at det ikke er noen som har bedre kompetanse enn UNE til å sørge for at det er likhet for loven.