Forbudt lønnsomhet

NHO gir klar beskjed om at dersom private selskaper innen omsorgssektoren nektes å gi utbytte, vil de pakke sammen. Det betyr at stat og kommune selv må overta 5180 omsorgstilbud av ulike slag som Adecco og andre private selskaper i dag driver. Det er regjeringen lite lysten på.

Det kan likevel skje at private aktører trekker seg flere skritt tilbake fordi regelverket skal strammes inn og kontrollen økes. Det kan fort gå ut over lønnsomheten.

Adecco har på få år blitt ledende når det å utføre omsorgsoppgaver på vegne av det offentlige. Noen har undret seg over at de kan vinne så mange anbudsrunder, komme så godt ut på tilfredshetsmålinger og samtidig tjene godt med penger. Høyrepolitikere har smilt lurt og sagt «der ser dere hva de private kan få til». De er best og billigst.

Adecco-metodene

Nå er det avslørt hvordan Adecco har tjent alle millionene sine. De har glatt oversett avtalen med Oslo kommune om å følge tariffavtalte lønns- og arbeidstidsbestemmelser. De ansatte har jobbet langt mer enn Arbeidsmiljøloven tillater, det er ikke betalt overtid og en god del av Adecco-vikarene har fått betalt under minstelønnen i Oslo kommune.

Men de er smartere, eller frekkere er vel riktig å si, enn som så. Finansavisen avslører i dag at de har tjent millioner på å unndra seg arbeidsgiver- og trygdeavgift. Mange av vikarene deres er svenske. De har funnet et smutthull i loven som gjør at de kan snike seg unna avgifter som andre arbeidsgivere må betale, ved å sørge for at de ansatte jobber både i Norge og Sverige.

Slik tjener Adecco penger som gress. Når de klarer å drive et sykehjem rimeligere enn kommunen, skyldes det at de unndrar seg avgifter til det offentlige og at de ansatte har dårligere lønns- og arbeidsvilkår enn i de kommunale sykehjemmene. Forklaringen er ikke at Adecco er spesielt innovative når det gjelder drift av sykehjem eller at Adecco-ansatte løper fortere enn de kommunalt ansatte.

Hvis regelverket nå skal strammes inn, Arbeidstilsynet i tide og utide kommer på inspeksjon og kommunen skal stille krav om at lønns- og arbeidsvilkårene skal være prikk lik de i offentlig sektor, er det ikke sikkert det blir særlig mye lønnsomhet igjen.

Høyre og Frp oppgir nok ikke sin iver for mer konkurranseutsetting selv om vi nå får stadig flere eksempler på at det ikke fungerer som forutsatt. De må imidlertid forholde seg en skjerpet politiske kampen etter de siste ukers avsløringer. Høyre og Frp må være tydeligere på hvilke forskjeller med hensyn til lønns- og arbeidsvilkår de kan godta. Vi bør få en debatt om oppmykning av arbeidsmiljøloven og minstelønn som del av debatten.

Ikke skoleutbytte

Det er også et behov for å rydde opp i de ulike modeller som gjelder innen skole, helse og omsorg. Å drive et privat skoletilbud som et alternativ pedagogisk tilbud, er langt på vei en rettighet som er gitt foreldre og ulike grupperinger. Her er det ikke snakk om å vinne et anbud. Modellen er at et godkjent privat tilbud utløser en driftsstøtte fra det offentlige. For at driften av skoler skal forankres i en pedagogisk eller livssynsmessig interesse og ikke være kommersielt motivert, er det ikke tillatt å gi utbytte.

Regjeringen med SV i spissen hadde planer om å innføre samme modell når det gjaldt drift av barnehager. Dette måtte regjeringen gå tilbake på. De private aktørene ville ikke godta dette. De pekte på risikoen en påtok seg ved drift og investering. De tauet inn Bjarne Håkon Hanssen som rådgiver. Det endte med at de rødgrønne la «utbytteforbudet» på hylla i fjor.

Når det gjelder konkurranseutsetting av tjenester og oppgaver som det offentlige har ansvaret for, er det ingen regler som forbyr utbytte. Her er det kvalitet og pris som gjelder. Det offentlige gir oppdraget til den som er «best og billigst». Argumentet med at et utbytte er skattebetalernes penger, holder ikke. Det er eiernes penger, fordi de har klart å drive minst like rimelig som det offentlige.

Det er bare 2,2 prosent av eldreomsorgen i Norge som drives av private aktører. Slik sett bør vi kunne ha et noe avslappet forhold til fenomenet. Vi tviler på om det vil øke særlig fremover, fordi de ikke er særlig mye penger å tjene på dette området.

Det er nok mer å hente både for det offentlige og private å la private aktører slippe mer til innen behandling av syke. Her er det større muligheter for at private aktører kan komme opp med metoder og løsninger som helseforetakene bør benytte seg av.

Det er også en del sosiale entreprenører som gjerne vil slippe til innen omsorgssektoren. Vi trenger også deres nyskaping og virketrang.

Det bør ikke være slik at alle som jobber innen helse og omsorg bør være ansatte i det offentlige. Vi vil få utrettet mer dersom vi holder dørene åpne for ideelle organisasjoner og private initiativ.