Faremo tar styringen – og ansvar

Grete Faremo har bestått sin første prøve som justisminister. Politiske kommentatorer og opposisjonspolitikere krevde PST-sjef Janne Kristiansens hode på et fat. Både hun selv og andre i PST hadde bidratt til å skape forvirring om hva PST foretok seg når de det gjaldt navnelisten de fikk fra det internasjonale tollsamarbeidet «Global Shields». På denne listen befant Anders Behring Breivik seg blant 40 andre. Han hadde kjøp kjemikalier fra Polen for 120 kroner. Det fikk ikke noen i PST til å sperre øynene opp. Han var ikke på listen over de PST overvåket. Det var kun et av de 41 navnene PST fattet interesse for.

Ulike versjoner

Det har versert ulike versjoner av hva PST faktisk foretok seg. Så de bare raskt igjennom listen og konstaterte at her var det lite av interesse? Eller undersøkte de hvert enkelt av de 40 navnene, om de var å finne i våpenregisteret, om de var tidligere straffet, om de tidligere hadde foretatt seg noe mistenkelig og befant seg i politiets registre? PST saksbehandlet listen, men de foretok ikke et søk på den måten at de kunne si at det ble satt «sjekket og ok» ved Breiviks navn.

Det er ingen ting som lover hindret PST i å mene at disse 41 navnene var så pass mistenkelige at de alle burde ha blitt sjekket grundig. Det har de gjort i ettertid. PST mente dette ikke var nødvendig før 22.juli. De har ikke ressurser til å følge opp alle navn de kommer over.  I etterpåklokskapens navn er det ikke vanskelig å mene at de burde gjort det. Dette skal 22.juli-kommisjonen mene noe om. I PST synes oppfatningen å være den at om de hadde sjekket opp Breivik, funnet ut at han hadde våpenlistens, hadde skrevet innvandringskritiske artikler på nettet og hadde kjøpt kjemikalier fra Polen, så kunne de ikke av den grunn anta at han var i gang med å lage en megabombe.

I PST har det vært ulike vurderinger om hvordan de faktisk vurderte Global Shield, hvordan de skal prioritere ressursene og hvor aktive de skal være med å føre stadig nye personer på lister over hvem de skal overvåke. Det skulle bare mangle. Det spesielle med denne saken er at det har kommet offentligheten for øre.

Journalister skriver og gir kommentarer stadig vekk om at de har anonyme kilder i PST som forteller både ditt og datt. Kjetil Stormark skrev mandag en kronikk i Dagbladet der han kunne fortelle at ansatte i PST gråt under Janne Kristiansens pressekonferanse fredag kl. 13 der hun fortalte at hun ikke aktet å trekke seg. Hvor mange det var som gråt for ikke å bli kvitt Kristiansen, og hvor mye de hulket, forteller ikke Stormark. Han bare formidlet inntrykket «stakkars de i PST som må ha en så dårlig sjef». Stormark får sjekke igjen og fortelle om de har klart å stagge gråten eller om de tårene triller i enda striere strømmer etter at Faremo har sagt sitt.

Janne Kristiansen har gjort flere tabber som PST-sjef etter 22.juli. Når en sjef i krisetider gjør tabber, stilles det både internt og eksternt spørsmål om toppsjefen er dyktig nok. De ansatte i PST ønsker seg en sjef som bidrar til å få de ut av krisen, ikke til å vikle seg mer inn i den.

Behandling av sjefer

Grete Faremo viser hvordan spørsmålet om sjefers tillit skal behandles. Hun satte ord på det alle hadde fått med seg, at Kristiansen hadde bidratt til å spre forvirring. Da forsto alle at det var alvor. De kommentatorer og journalister som er raskets på avtrekkeren, hevdet med brask og bram at dette betydde at Kristiansens dager var talte. Etter at Kirstiansen holdt sin pressekonferanse, mente de fleste at hun hadde klart å ri stormen av. Da Faremo sa at hun ikke ville kommentere spørsmålet om hun hadde tillit til Kristiansen før hun hadde fått satt seg grundig inn i rapporten, ble det tolket som et enda tydeligere signal om at hun ville bli sparket. Men de glemte å høre det Faremo sa. Hun sa hun ville forsikre seg om at hun hadde forstått og fått svar på alle sine spørsmål.

I går ettermiddag hadde hun fått det. Istedenfor å si at hun har full tillit til Kristiansen, formulerte Faremo seg slik at hun henledet oppmerksomheten mot 22.juli-kommisjonen. Regjeringen er blitt enige om å vente til etter 22.juli-kommisjonen har levert sin rapport 10. august neste år med spørsmålet om ansvar og konsekvenser.

Grete Faremo ble selv kastet som statsråd av daværende statsminister Thorbjørn Jagland i 1996 fordi hun måtte ta ansvaret for at PST (daværende POT) hadde sjekket Berge Fure, medlem av Lund-kommisjonen, mot Stasi-arkivene. Hun kalte det et «politisk røvertokt».  

Grete Faremo er en politiker som tåler en støyt. Hun bryr seg ikke med at opposisjonen ikke er fornøyd med den tillitserklæringen hun har gitt Kristiansen og at kommentatorer fortsatt vil hevde at hun burde vært sparket. Faremo bruker hodet selv, og hun vet at det er ingen som har mer kunnskap om innsikt om hva som skjer i PST enn henne. Hun vil ikke være med på et «politiske røvertokt» mot en av statens betrodde ledere. Hun vil ha saklighet og skikkelig saksbehandling.

Det hadde vært enklere for Faremo og sparket Kristiansen nå. Folk og medier ville da fått en syndebukk. Det er det et visst behov for. Grete Faremo kunne da framstått som en handlekraftig minister. Men hun syntes ikke det var rett.

Kristiansen fortjener og ha fått en skikkelig behandling av sin overordnende. Men alle vet at det kan ende med at hun ber Kristiansen kaste kortene.