EUs pustebesvær

Ingen vet hvordan det vil gå med EU. Her er de som vanlig uenige om det meste, men på finurlig vis klarer en å få fattet beslutninger fem på tolv som de fleste mener er skritt i riktig retning, tross alt. De fleste synes å mene at Tyskland og Frankrike har bestemt seg for å beholde euroen og sørge for å etablere overnasjonale styringsorganene med makt til diktere de enkelte landenes nasjonalforsamlinger. Det betyr at regelverket i EU må endres.

EU er i stand til å styre Hellas uten et slikt regelverk fordi de kan stille krav om nedskjæringer og omstilling for å gi nye åtte milliarder euro i lån. Hellas må velge mellom konkurs og EUs krav. Slik kan en ikke holde på i en normalsituasjon. Det må være slik at EU for eksempel kan pålegge Frankrike å gjennomføre kutt selv om Nicolas Sarkozy mener det ikke er nødvendig.

Bare halvveis

Med euroen tok EU styringen med pengepolitikken, men lot de enkelte landene styre finanspolitikken. De er i ferd med å innse at dette ikke går. På tide de kommer til sans og samling, sier en rekke økonomer. Bare euroen var å gi seg halvveis. EU-ideologene i Brussel har ment det samme i årevis. Men folket vil ikke. Folket i EU vil ikke oppgi nasjonalstaten. Hvis befolkningen i EU-landet i dag blir bedt om å bestemme, vil de nedbygge EU-byråkratiet og svekke EU. Folk vil skru utviklingen tilbake.

Men det vil ikke de fremste lederne i Europa være med på. De tror det blir år med kaos. Motstanden mot EU og den politikken som føres er så sterk at sannsynligvis  vil både Angela Merkel og Niclas Sarkozy tape neste valg. Innen et par år vil da alle de toneangivende «europolitikerne» være skiftet ut. De har ikke folket med seg på den kursen EU har lagt ut på. Hellas og Italia fått to teknokrater til å gjennomføre innstramningstiltak som politikerne ikke vil fronte. Dette er en løsning som bare vil virke noen måneder.

Storbritannias David Cameron er enig i de krisetiltakene EU gjennomfører, men siden Storbritannia ikke er med i euroen, kan de tillate seg å stå på sidelinjen. Dette irriterer en del tyskere, blant annet. Det er flere som mener at EU ikke lenger kan tillate et A og B-medlemskap. De mener Cameron må velge, enten å innføre euroen eller melde seg ut av EU. Det er et forståelig standpunkt. Men motstanden mot EU er temmelig sterk og voksende i England. En kan bare glemme at Cameron vil skifte ut pundet med euroen.

Tyskerne må betale

Angela Merkel tviler nok på om hun vil lykkes i å få med seg folket på å avstå suverenitet og flytte flere beslutninger til Brussel. Grunnen er at tyskerne vet at det er de som må betale.  Spørsmålet er om de unngår det ved å la kriselandene seile sin egen sjø. I går framhold Merkel i sin tale til partiet at det som er bra for Europa, er bra for Tyskland.  

EU har vedtatt å opprette et krisefond på 1000 milliarder euro. Men det er ennå ikke klart hvordan disse midlene skal skaffes til veie. Tyskland er ikke rede til å spytte inn det som skal til. En er altså ikke kommet lenger enn at en er enige om hva som bør gjøres.

I en tid hvor finansmarkedene overtolker alt politikerne sier, kan de ikke snakke fritt. De sier offentlig det de mener er mest velegnet til å skape ro i markedene. På denne måten får landene det gjelder komme i gang med omstillingene. Utad må Sarkozy og Merkel være optimister.

Norske EU-tilhengere ligger overraskende lavt i debatten om hva slags EU en skal se for seg i framtiden. De bør advare EU mot å tro det er en løsning å rigge til et EU som ikke har støtte i befolkningen. Det er en farlig linje å forsøke å tvinge folk til å oppgi sin suverenitet og overføre mer makt til Brussel med henvisning til at alternativet er kaos.

De fleste EU-tilhengerne i Norge har hevdet at Nei til EU har overdrevet når de har advart mot å oppgi sin suverenitet. Får Merkel og Sarkozy det som de vil, er det Nei til EU som har hatt rett. Et Europas forente stater der en skal oppgi det meste som hører nasjonalstaten til, vil aldri få flertall i Norge. Vi vil forbli det evige utenforland.

Men EU kan utvikle seg i stikk motsatt retning. Gjennom kaos kan et mindre forpliktende EU vokse fram. Det vurderes i dag som helt urealistisk av de som styrer systemet enten det er politikere eller finansfolk. Det er for seint å snu, hevder de. Da feilberegner de den sterke folkelige motstand som er i ferd med å vokse fram mot EU som union.