Euro-kaoset

I en masteroppgave fra Norges Handelshøyskole konkluderes det med at å kaste kron og mynt er jevngodt med å høre på rådene fra såkalte renteeksperter. Ekspertene får bare rett i 56,3 prosent av tilfellene, skriver Bergens Tidende. Den beste er sjeføkonom i First Securities, Harald Magnus Andreassen. Også Trygve Hegnar, Steinar Juel i Nordea og Knut Anton Mork i Handelsbanken er bedre enn de fleste.

Hvis en i ettertid undersøker hva ekspertene mener om euroen og situasjonen i Hellas, Italia, Portugal, Spania og Irland, er vi redd de bommer like grovt. Situasjonen i Europa preges av at ingen vet hva som vil skje eller hva som bør skje. Fag, politikk og interesser er sauset såpass sammen at den komplette forvirring råder.

Usikkerheten råd

Når ledere skal fatte beslutninger, er regelen den at man først analyserer og skaffer seg oversikt over situasjon og handlingsalternativer. Deretter hører på ulike råd før man fatter en beslutning som blir effektivt iverksatt. Situasjonen er at analysene og rådene spriker i alle retninger. Og Angela Merkel og de andre beslutningstakerne vet ikke hvilke fullmakter de har. Hun og de andre EU-lederne er avhengige av å få et politisk flertall bak seg.

EU-lederne som har innført euroen, har havnet i en hengemyr. I teorien visste de at det som nå skjer, kunne skje. EU har ingen makt til å tvinge de enkelte landene til å føre en ansvarlig økonomisk politikk, ikke før krisen er et faktum. Nå kan de tvinge Hellas og de andre kriselandene til å gjøre som de krever, for de har et ris bak speilet. De kan nekte å låne de mer penger. Da vil Hellas gå konkurs.

Euroen er et av EUs store prestisjeprosjekter. Euroen var det felles store skritt fram mot en felles union styrt fra Brussel, der de enkelte landenes selvstyre ble betydelig redusert. Euroen var et såpass risikabelt prosjekt at ikke alle landene ville være med på det. Mektige Storbritannia ble stående utenfor. Dermed fikk EU i praksis et A-lag og B-lag. Det kunne EU-ideologene leve med. De regnet med de andre landene ville komme med etter hvert.

En test på om EU kan fortsette med dagens system, er om de krisetiltakene de iverksetter gir resultater. Det så greit ut på forsommeren, da de samlet seg om en strategi for å redde Hellas. Det som har skjedd siden, er at stadig færre har tro på at den medisinen EU og IMF, Det Internasjonale pengefondet, foreskriver vil gjøre Hellas frisk. Stadig flere hevder den tvangsmedisineringen Hellas utsettes for, vil føre til at pasienten kreperer.

Den greske statsministeren, Giorgos Papandreou, er satt under administrasjon. Han var i Berlin i går i et forsøk på å vinne sympati og forståelse i den tyske opinionen. Han lovet at Hellas vil gjøre det som forventes av dem. I går fikk regjeringen banket igjennom nye kutt. Protestene fra folket øker i styrke. Den sosiale uroen i Hellas kan fort føre til at det oppstår et politisk alternativ til den politikken som føres. Alternativet til å bli et lyderike under EU og IMF er at Hellas nekter å betale gjelden sin. Så får det gå som det går.

Det folkelige opprør kalkuleres det ikke med i IMF og EU. Her stirrer alle på situasjonen med finansbrillene på. Det er en fare for at en da ikke ser kompleksiteten i den virkeligheten som er i ferd med å utfolde seg.

Troverdighet

Hvis EUs kriseløsning skal ha troverdighet, må Hellas få nedskrive i alle fall halvparten av gjelden sin. De som har gitt Hellas lån, må ta tap. Det er da helt normalt i andre låneforhold. Skal en få grekerne og etter hvert andre land med på å ta tøffe kutt på en konstruktiv måte, må de få se at de som har penger blør.

I boken August skildrer Knut Hamsun hva som skjedd i den lille bygda Polden da hungersnøden rammet dem. Da tok folket skjeen i din egen hand. Eiendomsretten ble inntil videre opphevet. Da gjaldt det å dele på den en hadde. Det sto om liv og helse.

Det er dette som må skje i EU. De som har kapital må blø når krisen blir så ille som den er i Hellas nå.

Problemet i Hellas er at det er for mye korrupsjon og at skattemoralen er for lav. Derfor sliter de med  å samle seg om felles holdninger og løsninger når krisen nå truer dem. Men i krisen ligger det også en mulighet. Giorgos Papandreou er tvunget til å kjøre videre på enda flere kutt og enda mer sosial uro. Tror han det vil føre fram? Det er ikke godt å si. Det virker som han trår vannet, gjør som han får beskjed om, sier det Angela Merkel vil han skal si til det tyske folk. Han vinner i alle fall tid. Får han EU med på å velte saftige tap over på private kapitalister, kan det hende han berger seg og sitt land.