Eneveldig på Nasjonalmuseet?

Hvis man først vil misforstå, er det den enkleste sak av verden. I en organisasjon preget av spenninger er det alltid noen som ligger i startgropen for å misforstå signaler som kommer fra ledelsen. Det har den nye lederen for Nasjonalmuseet, Allis Helleland, som tiltrådte 1. august, fått oppleve. Hun sendte for noen uker siden ut et skriv til de ansatte der hun presiserte at ingen kunne uttale seg på vegne av Nasjonalmuseet uten å ha klarert dette med ledelsen og minnet om at ansatte måtte vise lojalitet overfor arbeidsgiver. Det måtte bli bråk.

Den tidligere direktøren, Sune Nordgren, forsøkte å hindre ansatte å gå ut med opplysninger. Det var sjelden vellykket. Når det er uenighet innad, og det har det ikke manglet på ved Nasjonalmuseet, er det alltid noe som lekker og noen som spinner videre på det. Reaksjonene Helleland er blitt møtt med tyder på at kritikerne mener hun forfekter idealer som hører eneveldet til. Hun er blitt anklaget for å kneble de ansattes ytringsfrihet og for å spre frykt blant de ansatte. Venstres nestleder og kulturpolitiske talskvinne Trine Skei Grande mener Helleland vil legge hindringer i veien for varslere. Til og med professor Francis Sejersted advarer mot en generell regel om at alle som er ansatt ved Nasjonalmuseet ikke skal kunne uttale seg om Nasjonalmuseet.

Dette bør ikke være så vanskelig. Hvis man skal føre en prinsipiell diskusjon og grenser for ytringsfriheten i forhold til lojalitet mot arbeidsgiver, kommer man neppe i mål. En må gå mer praktisk til verks. Helleland vil at uttalelser om «prioritering og strategisk utvikling» skal kontrolleres av henne. Slik er det de fleste steder. Ledelsen forventer at avdelingsledere og fagfolk forholder seg til den strategi som ledelse og styre trekker opp. Hvis noen på faglige premisser mener dette er så ille at man vil ytre seg offentlig, får en da i det minste sørge for at ledelsen er informert og at man ikke går rett til mediene uten å informere. Dette har med ryddighet å gjøre. En skal forsøke å avklare misforståelser på forhånd. Vi som jobber i mediene har som oppgave å belyse konflikter og spenninger. Vi ser gjerne at folk snakker rett av posen med det de er misfornøyd med. Men sett fra et ledelsessynspunkt, er det uryddig og en svakhet at en organisasjon ikke har regler og holdninger for hvordan man skal takle uenighet som stikker dypt.

Kirke- og kulturminister Trond Giske har strammet inn når det gjelder hvem som uttaler seg om hva på vegne av departementet. I NRK har man også gått runder for å presisere hva lojalitet betyr i praksis. I organisasjoner er det ikke fritt fram for hvem som helst og si hva som helst når som helst til mediene.

Istedenfor å føre en debatt om Allis Helleland har avviklet ytringsfriheten for de ansatte ved Nasjonalmuseet, får en eller annen stå fram med sin historie om hvordan man er fratatt sin ytringsfrihet. Finnes det noen som har fått munnkurv? Vi tror ikke det.

Det er krevende å lede Nasjonalmuseet fordi det ikke er enighet i fagmiljøene om veien videre. Vi tror det er klokt av Helleland å sette kommunikasjonspolicy på dagsorden. Hun må hun få den forankret i styret slik at dette ikke fremstår som et sololøp. Istedenfor å legge opp til en debatt om hvordan lojalitet og ytringsfrihet er å forstå, bør man med Nasjonalmuseet forsøke å beskrive hvordan uenighet skal takles.

Politikere bør, som Trond Giske, holde fingere for fatet. Nasjonalmuseet er en stiftelse med et eget styre. Høyres Olemic Thommessen synes Giske har lagt seg på en klok linje. Karin S. Woldseth (Frp) i Familie- og kulturkomiteen vil gi Nasjonalmuseet frist til nyttår på å ordne opp. Hvis ikke antyder hun at styret må skiftes ut. Trine Skei Grande er utålmodig. Hun vil ha handling fra Giske nå. Hun må nok smøre seg med tålmodighet. Dette tror vi de klarer å finne løsninger på ved Nasjonalmuseet uten Giskes hjelp.