Endring i Nobelkomiteen

– De to siste prisene fra Den norske Nobelkomite har skapt mye debatt. Det viser at prisene har vært viktige og riktige, skriver komiteenes leder, Thorbjørn Jagland, i Aftenposten. Det bør være grenser for å forenkle og spisse et poeng. Det at det oppstår debatt etter en prisutdeling, er ikke noe argument for at tildelingen er riktig.

Selvsagt forsvarer Jagland på nytt at Barack Obama fikk prisen i fjor, selv om det siste året er blitt en eneste stor nedtur for presidenten. Ideen om at fredsprisen skulle fungere som en vekker, en tilskyndelse eller en forpliktelse til videre anstrengelser i fredens tjeneste, var god, som mange ideer er. I praksis har det ikke fungert slik. Er det noe Obama ikke løper rundt og viser fram, er det Nobels fredspris. De som mente prisen til Obama ble delt ut for tidlig, har styrket sine argumenter det siste året.

Jaglands «antagelig»

Like iherdig som Jagland forsvarer tildeling til Obama, forsvarer han selvsagt tildeling til Liu Xiaobo. Det er ikke fnugg av tvil å spore. Eller skal vi forstå det på en annen måte? Han skriver at Kina «antakelig» er ved et vendepunkt med hensyn til å ta menneskerettighetene på alvor og at «idealister som Liu Xiaobo antakelig er nødvendige for å få til en bevegelse i riktig retning». Nå er det det motsatte som skjer. Flere fengsles, det innføres mer sensur, Kina har fått 19 land til å boikotte morgendagens fredsprisengasjement, og de dropper planlagte handelsavtaler. Jaglands «antakelig» betyr at han tror det går den rette veien, hva han nå bygger det på. Det virker som om han tror det er regimets siste fortvilede krampetrekninger vi nå ser utfolde seg. Snart sprekker trollet som har holdt prinsessen fanget uten lov og grunn.

At Liu Xiaobo fortjener en utmerkelse, kan mange være med på. Men at årets tildeling bidrar til å gi menneskerettighetene bedre vekstvilkår i Kina, er det delte meninger om. Xiaobo er en verdig vinner. Noe annet er det å diskutere Jaglands optimistiske begrunnelse for årets prisutdeling.

Tenkeren Jagland

Jagland er en tenker, en mann med visjoner og perspektiver. Neste år bør Nobelkomiteen lande på en vinner som kan få prisen for den jobben som er gjort og de resultater som er oppnådd.

Det har ikke vært mange her hjemme som har gått ut imot årets tildeling. Politikerne har holdt seg kledelig i bakgrunnen. Slik bør det være. Kina skal ikke kunne si noe annet enn at det bred støtte i Norge for tildelingen, og i verden for øvrig, selv om det er 19 land som holder seg borte. Det er land som Kina har et visst nakketak på.

Vi har imidlertid fått en debatt om hvem som bør sitte i komiteen. Nobels testamente slår fast at det er Stortinget som skal dele ut prisen. I det ligger det at Nobel så får seg at komiteen skulle ha en politisk forankring.

I de seinere årene har det stort sett vært avgåtte stortingspolitikere som har sittet i komiteen. Partiene utnevner sine representanter etter et visst system. Det er ikke de politiske generalene, men oberst og sersjantnivået som har endt opp i komiteen. Thorbjørn Jagland er unntaket. Han er en utenrikspolitisk tungvekter.

Direktør Kristina Berg Harpviken ved fredsforskningsinstituttet Prio var tidlig ute etter årets tildeling med å foreslå at komiteen får en eller to utenlandske representanter. Politikerne tok ikke hansken, men Svein Roald Hansen (Ap) og Øyvind Korsberg (Frp) sier til Mandag Morgen at de er rede til å ta debatten. De vil ta den til høsten da Sidsel Rønbeck (Ap) og Inger-Marie Ytterhorn (Frp) står på valg.

Utenfor Europa

Det er ikke noe poeng å trekke inn fagfolk som medlemmer. De har ikke bedre forstand eller kompetanse enn rutinerte og godt orienterte politikere til å ta stilling til hvem som skal få en pris. Fagfolk kan komiteen trekke inn for å vurdere aktuelle kandidaters innsats.

Komiteen bør utvides med et medlem og få to utenlandske medlemmer. Disse bør nomineres av FNs generalsekretær og ikke komme fra Europa. Medlemmene i komiteen bør ikke bekle sentrale politiske verv, men ha betydelig kompetanse på internasjonale spørsmål, fred og menneskerettigheter.

Det er på tide at globaliseringen også inntar Nobelkomiteen. Ved å få inn to representanter fra Asia, Afrika eller Amerika vil Nobelkomiteen styrke sin posisjon og Nobel fredspris kan beholde den prestisje den har.