Egeninteressevalget

Etter at miljøsaken har stått øverst på dagsorden verden over det siste året og statsminister Jens Stoltenberg vil gjøre Norge til verdensmester i reduksjon i klimautslipp, skulle en ha forventet at miljøsaken hadde blitt mer sentral i valgkampen. Når det ikke skjedde, er det grunn til en viss pessimisme med hensyn til om vi som nasjon er i stand til den omlegging som er nødvendig. Det ble egeninteressene som fikk dominere denne valgkampen også.

Politikk handler om hvordan samfunnets ressurser og byrder skal fordeles på ulike grupper i befolkningen. Det er som det er i lønnsforhandlinger. Da gjelder det å stå på kravene, ellers blir man blant taperne. Egeninteressen hører derfor hjemme i enhver valgkamp.

Frp er det mest rendyrkede "what`s in it for me" - parti. De kjører i mindre grad enn andre saker som handler om at "verden skal bli et bedre sted å leve". Det gir god uttelling hos velgerne.

Denne smalsporete egeninteressen blir til tider patetisk. Et eksempel er Stein Erik Hagen som i vår gå et par millioner til Frp og begrunnet det med at Frp ville fjerne formuesskatten. Det ville han og hans familie spare 151 millioner i skatt på, regnet VG ut. Noen uker seinere var han lei av at alle gikk rundt og trodde han stemte Frp, så da kunne han opplyse om at han ville stemme Høyre selv om han hadde meldt seg ut av partiet i protest to år tideligere.

I forrige uke oppfordret likestillingsombudet Beate Gangås velgere til ikke å stemme på hvite heteroseksuelle menn i femtiårene, men heller gi sin stemme til kvinner, innvandrere og homofile. Hun har steget ut av politikken og inn i symbolikken. All erfaring tilsier at den slags bryr folk seg lite om. For de fleste betyr faktisk politiske standpunkter mest. I noen grad vektlegges personene som fremfører dem. I særdeles liten grad kan homofile regne med å få ekstra stemmer fordi de er homofile og eller innvandrere dra fordel av at de ikke ser ut som etniske nordmenn.

Miljøsaken druknet i egeninteressene. Vi så det klarest i debatten om rushtidsavgift. Bedre utbygging av kollektivtransport og høyere avgift i rushtiden vil føre til mindre bilbruk. Når hovedtyngden av partiene ikke en gang i denne sammenheng er villig til å bruke avgiftssystemet, er det ikke lett å se for seg hvor det ellers skal kunne benyttes. Argumentet mot rushtidsavgift er at det rammer barnefamilier og folk flest, ikke de rike, for de har råd til å kjøre uansett. Slik kan det argumenteres mot så å si alle avgifter.

Det finnes to alternativer til avgifter. Det ene er bevisstgjøring. Det andre er forbud.

Når det gjelder håndtering av søppel, har vi oppnådd en god del gjennom bevisstgjøring. Vi må også kunne tro en del av oss bruker litt mindre bil fordi vi ikke ønsker å forurense mer en nødvendig. Men skal bilbruken ned, må avgiftssystemet tas i bruk.

Nest etter bilbruk er det flyreiser som forurenser. Lars Sponheim ble anklaget for moralistisk holdninger da han oppfordret folk til ikke å ta mer enn en feriereise i året med fly. Han ønsket å bevisstgjøre folk. Hvis han hadde sagt at det skulle legges 1000 kroner i avgift på alle flyreiser til utlandet, hadde han blitt kvestet i valgkampen. Da ville han fått høre at dette rammer folk flest. De rike har jo råd uansett. Økte avgifter vil gi redusert bruk og mindre forurensing. Ingen politikere våger å si høyt at det bør innføres et forbud mot å reise til utlandet med fly mer enn to ganger i året. Det ville rammet de rike fryktelig hardt. Men det er selvsagt dødfødt å lansere noe slikt. Senterpartiet har klimakrisen høyt på sin dagsorden. I valgkampen tok de imidlertid til orde for billigere flyreiser til distriktene. Det vil i tilfelle føre til mer bruk av fly og økt forurensing. Dette blir det selvsagt ikke noe av. Man får ikke like rimelige flyreiser til distriktene som mellom de store byene fordi det ikke er mange nok som reiser. Istedenfor å kreve billigere flyreiser til distriktene, burde Sp krevd høyre avgifter på flyreiser mellom de store byene. I en valgkamp er slikt døfødt.

Politikerne forsøker å ligge et hestehode foran velgerne, men de kan ikke halse av gårde langt foran dem. De må få velgerne med seg. I en valgkamp gjelder det ¨å holde fram gulrøtter og ikke vifte med pisk. I denne valgkampen har vi sette det tydeligst i miljøspørsmålet. Pisk unngår vi neppe om vi skal redde miljøet.