Det greske kreditorstyret

Etter 12 timers forhandlinger ble det klokken fire i natt klart at Hellas unngår konkurs, i alle fall i denne omgang. De får et kriselån på 130 milliarder euro, og diverse finansinstitusjoner vil skrive ned deler av gjelden. Men for landet som har gitt oss demokratiet, svir de tiltakene som følger med kriselånet. Hellas blir i praksis satt under administrasjon av EU og Det internasjonale pengefondet. Den greske regjeringen har nøkternt konstatert at en konkurs ville vært langt verre enn de brutale kuttene som nå skal iverksettes. Hellas må leve med at demokratiet langt på vei vil bli satt ut av spill. Det er kreditorene som bestemmer. Pengemakten har talt.

EU og Det internasjonale pengefondet kan ikke garantere at den veien de nå har staket ut for Hellas, vil føre fram. Meningen er at Hellas gjeld i 2020 ikke skal være mer enn 120 prosent av landets brutto nasjonalprodukt. Før helgen fikk imidlertid EU en ekspertrapport som viser at de brutale kuttene som nå gjennomføres, kan drepe vekstevnen i greske økonomi ytterligere slik at gjelden i 2020 vil være på 160 prosent. Det kan altså bli verre enn det er. Hellas får sitt kriselån slik at en unngår konkurs 20. mars da en rekke lån forfaller. Men det er altså ingen som vet om Hellas er på vei inn i eller ut av tunellen.

Tallknuserne

Det tallknuserne ikke har tatt hensyn til i sin rapport, er hvordan den greske folk vil reagere. Når krisen er så stor som den er, opptrer ikke folk rasjonelt. Det foretar seg så pass ufornuftige ting som å streike, plyndre og ødelegge bygninger for millioner. Det vil neppe deler av befolkningen slutte med. Det er den eneste måten de kan få uttrykk for sin misnøye på. Men det gjør bare situasjonen verre. Målet er å påvirke landets politikere, men de har godtatt å bli satt under administrasjon. Det er kreditorene som bestemmer, og de lar seg ikke påvirke av protesterende velgere.

Det skal være valg i april. De politikerne som i dag har makten, har forpliktet seg til ikke å ombestemme seg med hensyn til kuttene. De forholdsvis små partiene som er i mot den sparebakken som nå er vedtatt, øker sin oppslutning. Men det er lite sannsynlig at Hellas vil ende opp med en regjering som vil vrake den sparebakken som er vedtatt. Det vil i tilfelle bety at de må vrake euroen. Og fortsatt er det flertall i folket som vil beholde euroen.

De innsparingene som nå er vedtatt, vil Hellas ikke kunne unngå uansett. De er en dyd av nødvendighet. Slik sett er det grunn til å gratulere både Hellas og EU med å ha funnet en løsning som kanskje kan fungere.

Kan rase sammen

Det opplegget som nå er lagt, kan rase sammen før sommeren dersom den økonomiske utviklingen ikke går som planlagt. Da vil motstanden mot krisepakkemodellen øke både i EU og i Hellas. Da beveger vi oss inn i et svarteperspill. For Angela Merkel er det viktig at EU ikke kaster Hellas ut av euroen. Hvis det skal skje, må det være Hellas som velger å gå ut.

For politikerne i Hellas er det motsatt. De kan ikke bestemme seg for å forlate euroen som et flertall av folket vil ha.

Den planen som nå er vedtatt for Hellas, er også en test på om EUs politikk virker som den skal. Angela Merkels linje er å kutte kostnader. Gjelder skal komme under kontroll ved at det blir en bedre balanse mellom inntekter og kostnader. Kritikerne hevder at de massive kostnadskuttene ødelegger verdiskapingsevnen i et land. Da er en like langt.

Debatten om kuttstrategien vil fortsette. Det er pengemakten som rår. EU og kreditorene mener de har mest å tjene på å låne grekerne ytterligere 130 milliarder euro framfor å avskrive det Hellas skylder nå. De greske politikerne mener kolera er bedre enn pest, altså at av megakuttene er bedre enn konkurs. Da blir det slik. Folk får bråke som de vil. Det betyr fint lite.