Departementsråden som kastet kortene

Harald Nybøen trakk seg i går fra jobben som departementsråd i Barne,-likestillings og integreringsdepartementet (BLD). Det kom ikke som en bombe etter Audun Lysbakkens redegjørelse mandag. Han fremstilte det nærmest som normalt at millioner av kroner blir tildelt i strid med regelverket og at dette har pågått i årevis. Han tok ansvar for den «ukulturen» som hadde utviklet seg og som han har operert i. Det Lysbakken ikke minnet om, var at det er embetsverkets oppgave å sørge for at lover og regler blir fulgt. Det kunne han ikke si. Det ville ha vært å legge skylden over på embetsverket. Han fastholdt at det var han som hadde ansvaret og at han «tok ansvar» ved å trekke seg. Dagen etter kunne juridiske eksperter som professor Eivind Smith i Aftenposten stille spørsmål med om embetsmenn hadde sviktet sine tjenesteplikter. Da var det første steinen kastet. Lysbakken hadde ikke gjort noe annet enn å legge fram steinene. Harald Nybøen er gammel nok i gamet til å forstå tegningen. Dette ville bare balle på seg. Etter 15,5 år som departementsråd trakk han seg etter eget ønske.

– Bakgrunnen for min avgjørelse er at departementet står overfor store utfordringer i forbindelse med å utvikle organisasjonen videre. Dette er et arbeid som vil kreve svært mye krefter og noen helt nye grep, forklarte Nybøen.

Lysbakken åpnet døren

Slik kan det også sies. Det kan være han snakket med settestatsråd Kristin Halvorsen før han trakk konklusjonen. I så fall ville hun ha vist stor forståelse for hans valg. Det er heller ikke utenkelig at hun har gitt et signal om at det burde gå som det gikk. Lysbakken åpnet døren. Nybøen gikk selv. Ingen vet om han fikk et dytt i retning døra.

Når Nybøen trekker seg, letter det noe av presset på Lysbakken. Han har tydeligvis ikke hatt et godt nok embetsverk rundt seg. Han kan dele skyld og ansvar med noen erfarne ringrever innen byråkratiets kunst. Nybøen innser nok at han har sin del av ansvaret for den praksis som har utviklet seg. Drømmen for Lysbakken er at noen etter hvert skal framstille ham som et offer for en ukultur han som ung statsråd ble viklet inn i. Det var han, den unge som ble «ryddegutt». Slik vil nok gjerne hans ivrige tilhengere se det.

SV vil nok sørge for at alle tilskudd de siste 10 år graves fram. Målet er å påvise tilsvarende svikt som Lysbakken nå tar ansvar for hos andre statsråder som har bestyrt dette departementet. Det vil også bidra til å rehabilitere Lysbakken.

Nybøen er 63 år. Med Audun Lysbakken fikk han et lite batteri med ivrige og utålmodige politikere å holde styre på. Han kunne vært far til dem alle. Denne saken handler ikke kun om regler og rutiner. Den bør også handle om hvordan en kan styre et departement.

Før besto den politiske ledelsen av en statsråd med en rådgiver. I dag skal alle statsråder ha med seg to statssekretærer og en rådgiver. Et departement er organisert etter en streng linjestruktur. I prinsippet er det statsråden som snakker med departementsråden som igjen styrer gjennom sine ekspedisjonssjefer og saksbehandlere. Hvis politisk ledelse går inn i organisasjoner og snakker dirkete med saksbehandlere, oppstår det fort misforståelser om hvem som har ansvar for hva og hvem som skal informeres. Det er ikke vanskelig å tro at unge, ivrige og uerfarne politikere kan lage mye krøll i det byråkratiske departementssystemet. Kristin Clemet tror det kan hjelpe med å få banket inn en del forvaltningskunnskap og prinsipper for politiske lederskap i skolten på de mest uerfarne, før de har tråkket uti det.

Kåre Willoch sier til Dag og Tid at det går over alle støvleskaft når det gjelder å politisere departementene.

– Det har skjedd en fullstendig utglidning. Regjeringen benytter nå statssekretærstillingene som opplæringsstillinger for yngre partifeller, sier Willoch. Han mener konsekvensen er manglede oversikt og at det oppstår en barriere mellom embetsverket og den ansvarlige statsråden.

Politisert embetsverk

For en tid tilbake leverte Direktoratet for forvaltning og IKT en rapport der de konkluderte med at byråkratene i større grad ender opp som PR-agenter for den politiske ledelse. Hverdagen i et departement dreier seg mer og mer om å markedsføre statsrådens politikk. Derfor har en også fått en stor økning i antallet informasjonsmedarbeidere.

Tanken er at embetsverket skal operere på faglige premisser og at det skal være et klart skille mellom saksbehandling etter forvaltningens prinsipper og politiske beslutninger.  Det er mulig Harald Nybøen har vært for snill og latt politikerne utfolde seg i fri dressur på det som i gamle dager var byråkratiske enemerker.

Kontroll- og konstitusjonskomiteen bør ikke interessere seg kun for formalia. Vi vet jo at lover som Stortinget har vedtatt brytes jevnt og trutt i departementene. Riksrevisjonen peker på det titt og ofte. Også Stortinget bryter loven om offentlige innkjøp. Stortingets kontrollører bør interessere seg for hvorfor det blir slik.