Den ustyrlige granskningsiveren

I et brev til statsminister Jens Stoltenberg (Ap) krever Industri Energi, det største fagforbundet i Statoil, at en uavhengig evaluering må skje etter modell av 22. juli-kommisjonen, og at vurderinger og anbefalinger blir gitt i en egen stortingsmelding, skriver Aftenposten i dag. De vil at granskningsutvalget også skal vurdere hvordan myndighetene arbeider med det internasjonale trusselbildet og hvordan dette kommuniseres til norske selskaper som opererer i utlandet.

– Norske myndigheter har et ansvar for å pålegge arbeidsgivere å sørge for at deres arbeidstagere har en trygg nok arbeidsplass, sier Sande.

Den tenkningen Sande tar til ord for, er det grunn til å advare mot. Det er Statoil som har ansvaret for sine ansatte i områder som trues av terror. Myndighetene kan ikke pålegge Statoil hva de skal gjøre i en bestemt situasjon. Myndighetene kan gi råd, men selskaper og organisasjoner må selv ta ansvar for om de vil bli i et land eller trekke seg ut.

Tungen rett i munnen

Sande bør holde tungen rett i munnen. Terroraksjonen i In Amenas og 22. juli kan ikke sammenliknes. I Algerie er det Statoil og myndighetene i Algerie som har det hele og fulle ansvar. Norske myndigheter har ikke noe ansvar. 22. juli var det regjeringen og politiet som hadde ansvaret.

Nå får Statoil, BP og myndighetene i Algerie gi en forklaring på hva som har skjedd og hva som vil bli gjort for å bedre sikkerheten. Hvis det skulle dukke opp forhold som på gjør at regjeringen eller norsk etterretning kan knyttes til det som skjedd, får vi ta fra, Sandes forslag. Før det eventuelt skulle skje, kan Sandes forslag legges i skuffen.

Vi er etter vært blitt vandt med at noen forlanger granskning etter noe uforutsett har skjedd. I en del tilfeller er det et poeng. Men det er ikke noe poeng å komme trekkende med granskningskravet før en vet mer om hva som har skjedd og om det er grunnlag for å kritisere noen.

Næringsminister Trond Giske har en mer konstruktiv tilnærming til hva dette handler om. Han ber om en gjennomgang av sikkerhetsrutinene og har innkalt til et møte i morgen for å diskutere risiko og sikkerhet for norsk næringsliv i utlandet. Giske gjør det samtidig klart at det er uaktuelt for norsk næringsliv å trekke seg ut av risikoområder på grunn av terrorfare.

– Vi skal ikke la oss diktere av terror eller skremmes fra å la være å delta i et lands økonomiske utvikling, sier Giske.

Det ser ikke ut til at Giske er på Sandes «å pålegge arbeidsgivere å sørge for at deres arbeidstagere har en trygg nok arbeidsplass»-sporet. Når en jobber i land med terrorfare, har en ikke den samme tryggheten som i Norge.

Det ligger en del premisser til grunn for Sandes tenkning som bør røkes ut. Det er ikke slik at noen kan garantere at det ikke vil skje et terrorangrep eller en ulykke. Vi skal forebygge det så godt det lar seg gjøre, men det blir igjen et moment av risiko som ikke kan fjernes. Derfor er det naturlig at en del arbeidstakere sier nei til å ville arbeide i farlige områder. Men det betyr ikke at Statoil eller andre bedrifter ikke skal være til stede der. En fisker blir ikke liggende ved kai selv om det er «rusket å leggja utpå», men er det varslet storm, er det noe annet.

De unge sårede

Det er grunn til å stille spørsmål ved om vi har drevet det for langt i norsk sikkerhetskultur. Vi så det 22. juli der politiet holdt tilbake ambulansepersonell. Det forventes at politiet skal garantere sikkerhet. I mellomtiden ble sårede unge liggende og lide. Da ambulanselege Stephen Sollid fikk beskjed av politiet om å evakuere kaia de sårede ungdommer kom inn på grunn av frykt for en bombe, valgte han likevel å bli.

Det var aldri noe tema å dra for oss som var der. Alle skjønte at de måtte gjøre jobben ferdig. Ungdommene kom jo inn og mange var skadet. Jeg kunne ikke forlate dem, sa han til Aftenposten 17. september.

Hvis vi forlanger at noen skal garantere full sikkerhet, er det mye som stopper opp. Det vi kan kreve er sannferdig informasjon om alt som gjøres for å hindre at ulykker og angrep ikke skjer. Så får den enkelte arbeidstaker velge. Arbeidstakeres holdning til å ta risiko varierer. Slik har det alltid vært – og slik bør det fortsatt være.