Den store Sponheim-striden
Det har gått rikspolitikk i striden om hvem som skal bli ordfører i Oslo, en forsmak på det som kan komme til å skje etter stortingsvalget i 2009.
Med brask og bram har Lars Sponheim gjort det klart at hvis han må velge mellom en regjering ledet av Jens Stoltenberg og en regjering der Frp er med, foretrekker han Stoltenberg. Overført til Oslopolitikken skulle en da tro at Venstre ville kunne gi en viss politisk støtte til Ap, for at Venstres Kjell Veivåg fikk bli ordfører. Da det ble alvor, viste det seg at Venstre ikke våget å fremstå som et støtteparti for Ap. De må ha visst at Ap ikke ville gi Venstre ordføreren uten å få noe igjen for det. Derfor kunne de spart seg forhandlingene med Ap som brøt sammen i går.
Hva som blir det endelige resultatet av ordførervalget i Oslo, får vi først vite i morgen. Det sannsynlige utfallet er i alle fall at Venstre og KrF foretrekker å gå mot Høyre og Frp fremfor Ap. Det samme har skjedd i Bergen.
Om Venstre har tjent på å forhandle steinhardt på å få Kjell Weivåg i ordførerstolen, er ikke godt å si. Mange velgere forstår ikke at det skal være som om å gjøre å få lagt ordførerkjede om halsen på den ukjente Veivåg fra "lille Venstre". Lars Sponheim må være forberedt på å få høre at det er tomme ord når han sier at Venstre ikke vil styre sammen med Frp. I alle fall våger de ikke nærme seg Ap i Oslo. Det skaffer imidlertid Venstre oppmerksomhet å gjøre maksimalt for å utnytte sin vippeposisjon. Vanligvis vil et parti som makter å sette den politiske dagsorden vinne på det. Det er det Sponheim håper på skal skje også på det rikspolitiske plan. Ved å hogge løs på FrP, vil han at Venstre, og gjerne også Høyre, skal få økt oppslutning på bekostning av Frp. Det er det som er i ferd med å skje på meningsmålingene.
Hvis Høyre klarer å bli større enn Frp og Venstre krabber oppover mot 10-tallet i oppslutning, er det ikke utenkelig at Lars Sponheim vil åpne for å ta med Frp, enten i regjering eller i det minste som et støtteparti. Han kan da si at situasjonen er en annen ved at Venstre og Høyre nå er så mye sterkere enn Frp. Frp kan også om to år fremstå som et mer nedjekket og samarbeidsvillig parti.
I Oslo spiller Erling Lae den brobyggerrolle mellom Frp og Venstre som Erna Solberg håper å kunne spille på riksplan. Da Lars Sponheim kom med sitt utspill om at han heller vil ha en regjering med Ap enn Frp, ble dette beskrevet som et stort problem for Høyre. Det synes ikke slik. Høyre kan nå iføre seg ledertrøyen når det gjelder en borgerlige samlingsregjering der alle er med, særlig hvis man nå finner en samlende løsning på borgerlig side i Oslo.
Når det gjelder striden i Oslo-politikken, er det Carl I. Hagen som har svingt pisken over Venstre. Han fortsetter tydeligvis i rollen som slugger av borgerlige partier som ikke vil ta Frp inn i varmen. Siv Jensen må satse på dialog. Hennes eneste mulighet er å skape så tette bånd som mulig mellom Høyre og Frp, og håpe på at Lars Sponheim ikke våger å velge Jens Stoltenberg fremfor, - ja det er spørsmålet. Vil Lars Sponheim velge Jens Stoltenberg fremfor en regjering han selv leder og der Siv Jensen er med? Men at Frp og Høyre skal gi Venstre statsministeren er nesten utenkelig. Det ble også sett på som utenkelig at Høyre, Sp og Venstre dannet regjering.
Ingen kan i dag svare på hva man vil velge om to år. Heller ikke Lars Sponheim. Ingen kan i dag heller svare på hvem som blir ordfører i Oslo. Fordi det avgjøres der og da i forhandlinger. Og når av avgjørelse først er tatt, er ingen bedre enn politikere til å bortforklare det de har sagt tidligere.
Politikk er både spill og realiteter. Spillet i Oslo er et brutalt maktspill, men det er lov å spille høyt i kampen for å sikre seg posisjoner. Det er først dersom det ikke skjer nødvendige avklaringer, velgeren begynner å reagere.