Den kampvillige Holmås

Det er ikke vanlig for tiden at kandidater i flere måneder kjemper offentlig for å bli valgt til leder for et parti eller en organisasjon.  Avklaringene skjer gjerne på diverse kammers. Den interne prosessen avsluttes med at valgkomiteen lever sin innstilling. Da er som regel løpet kjørt. De fleste øverste ledere blir valgt med akklamasjon på landsmøtene for tiden.

Det er to grunner til at det er blitt slik. Ledere ønsker ikke å kjempe åpent for posisjoner. De ønsker heller ikke søke stillinger, i alle fall ikke dersom søkerlistene blir offentliggjort. Ledere sier ja til å være med i interne prosesser uten å bli for sterkt eksponert. De vil ikke utsette seg selv, sin profil og posisjon, for en åpen kamp der det kan gå hett for seg.

Heikki Holmås er «annerledesmannen». I et halvt år har han vært kandidat til å overta som partileder etter Kristin Halvorsen. Han erklærte sitt eget kandidatur kort tid etter at Kristin Halvorsen valgnatten i september sa hun ville trekke seg. Også nesteleder Bård Vegars Solhjell meldte seg på. Han trakk seg etter noen uker da han så hvor landet lå. Både i mediene og i partiet var Audun Lysbakken en soleklar favoritt.

Ørnhøis råd

Heikki Holmås brydde seg ikke om hvor landet lå. Terrieren Holmås ville ta opp kampen mot overmakten. Allerede i september oppfordret SV-veteranen Stein Ørnhøi ham til å trekke seg. I Dagsavisen i dag gjentar han oppfordringen. Ørnhøi ønsker seg en parademarsj for Lysbakken fram mot landsmøtet i mars.

Ørnhøis poeng er at det ikke er noen vesentlig politisk forskjell mellom de to. Det holder ikke for Ørnhøi at Holmås har lyst på jobben og selv mener han er bedre egnet til å være leder enn Lysbakken.  Det er seks av åtte medlemmer av valgkomiteen og 12 av 19 fylkesledere som går inn for Lysbakken. Den slags rister Holmås av seg. Han konstaterer at støtten til hans kandidatur er økende nedover i organisasjonen. Det er grasrota Holmås satser på.

Lysbakken har hatt en så klar ledelse at han har kunnet lene seg tilbake og har vært lite opptatt av å drive valgkamp. Holmås har vært dristigere. Han har foreslått 28 prosents skatt på boligsalg, kritisert forslaget om tidlig ultralyd, etterlyst gratis tannbehandling, talt nynorskens sak og kritisere EU-direktiver i friske ordelag.

Det er vanskelig for Holmås selv å gå særlig lenger i å profilere seg politisk. Hvis dette valget skal handle om hvem som er beste egnet, må hans støttespillere tyngre på banene.  Det er grenser for hvor åpen en lederkandidat kan være om egen fortreffelighet.

Grasrotas mann

Holmås har lagt stor vekt å møte grasrota i partiet. Han framstår som genuint opptatt av å hente politikken ut fra grasrota, ikke fra ekspertene sentralt. Det er ingen dårlig strategi for et parti som er nede for telling.

Det spørsmålet delegatene til landsmøtet stiller seg, er om SV kan ta sjansen på å fortsette i regjering. SV ligger nå så dårlig an på meningsmålingene at det er fare for at Heikki Holmås blir den eneste SV-representanten på Stortinget. SV vil nok være med i regjeringen fram til sommeren. Da vil en kunne se om ledervalget slår positivt ut på meningsmålingene og en vil ha kommet lenger i arbeidet med klimameldingen som igjen er utsatt, denne gangen til juni.

SV trenger en exit-strategi. Heikki Holmås bør kunne formulere den dristigere enn Audun Lysbakken fordi han er den som best kjenner det som rører seg på grasrota. Holmås tar innpå, men skal han vinne, må han være dristigere med hensyn til veivalgene i SV.

Både Audun Lysbakken og Hekki Holmås er ledertyper som kan gjøre det bra som leder for SV. Så lenge oppslutningen om Holmås er økende, er det ikke noen grunn til at han skal trekke seg. SV er i krise, men krisen blir ikke større om partiet må vente vel en måned før det blir klart hvem partiets nye «Moses» blir. Han må umiddelbart kalle til oppbrudd og legge i vei i front for å komme seg ut av den ørkenen partiet har havnet i.