Den besværlige næringspolitikken

Når det gjelder lederlønninger og nedleggelse av arbeidsplasser, er politikerne raskt på banen selv om de vet at styret ikke trenger å bry seg med hva de sier, i alle fall ikke når det er valgkamp.

Foran stortingsvalget i 2005 gjorde de rødgrønne et stort poeng at de ville føre en ny og aktiv næringspolitikk. De borgerlige ble anklaget for å vise et slapt eierskap i de selskapene hvor staten hadde eierinteresser. Det var ikke måte på hvordan de rødgrønne skulle gjøre vei i vellinga om de kom til makten.

Kampen mot Union i Skien ble et symbol for den nye viljen til å redde og å vitalisere norske industriarbeidsplasser. De rødgrønne kjørte fram næringspolitikken på en måte som førte til at Høyre fant ut at de måtte svare med å være aktive de også. Daværende næringsminister Børge Brende dro også til Skien og kritiserte planene om å legge ned Union. Han tok ikke sjansen på å la de rødgrønne få kjøre denne løpet aleine.

Union ble lagt ned. I dag må en lete med lupe for å finne noen som mener det var en gal avgjørelse. De fleste av de over 400 ansatte fikk seg raskt ny jobb. De åtte årene som har gått siden den tid, har vist at ledelsen i Norske Skog hadde rett. Er det er nærings som er blitt bygget ned de siste åtte årene, så er det norsk treforedling. Markedet svikter. I Norge er det for dyrt å lage papir av tømmerstokker.

Tofte avvikles

I juli ble det klart at også den store cellulosefabrikken på Tofte blir lagt ned. Fra rødgrønt hold ble det tatt til orde for at staten burde gå inn på eiersiden og redde Tofte. Fra første dag av var næringsminister Trond Giske klar på at det ikke ble aktuelt. Regjeringen gjorde det de kunne for å redde Tofte. De aksepterte at det kunne kjøres flere tonn tømmer per lastebil og lovet støtte til innovasjonsprosjekter. Eieren Södra Cell hevdet at de budene som kom inn, var alt for lave. Det spekuleres i om de i grunnen så seg tjent med en nedleggelse framfor å få en konkurrent til deres egen produksjon i Sverige.

Hvor dramatiske konsekvenser nedleggelse av Tofte får for norsk skogsindustri gjenstår å se.

Høyre og Frp har kritisert regjeringen for å føre en politikk som gjør at bedrifter som Tofte ikke klarer seg. Det de serverer er kun opposisjonsretorikk. Når det ikke er mulig å få lønnsom drift ved Tofte, skyldes det kostnadsnivået i Norge. Det er for høyt, sier Södra Cell. Høyre og Frp står ikke for en økonomisk politikk som vil redusere kostnadsnivået. De høye kostnadene i Norge skyldes den store aktiviteten innen olje og gass. Konkurranseutsatt industri kan ikke leve med et lønnsnivå som ligger 60 prosent over konkurrentene.

Det norske kostnadsnivået er nå så høyt at selv Statoil sliter. Helge Lund varslet for en ukes tid siden at Statoil planlegger å nedbemanne med inntil 1100 ansatte i administrative stillinger for å sikre lønnsomheten. Med en gang var rødgrønne politikere på banen og ga beskjed om at dette er i strid med statens eierskapspolitikk. Det gikk ikke mange dagene før olje- og energiminister Ola Borten Moe skar igjennom. Det er Statoils oppgave å drive så effektivt som mulig. Han akter ikke å legge hindringer i veien om Statoil finner ut at de vil nedbemanne her hjemme og kjøpe tjenester utenlands.

Børsnotertes logikk

Det er den linjen Ola Borten Moe står for, regjeringen i praksis har fulgt disse åtte årene. I praksis blir det ikke særlig forskjell på statens styring av egne selskaper om det er de borgerlige eller de rødgrønne som regjerer i næringsdepartementet. Børsnoterte selskaper følger sine egne lover. Styrets oppgave er å foreta seg det som selskapet er tjent med og det som tjener det samlede aksjonærfellesskapet. Styret i Statoil er opptatt av bunnlinjen, ikke om det blir noen færre arbeidsplasser i Stavanger. Arbeidsplasser er naturlig nok politikerne opptatt av. Men det er styret som bestemmer, ganske suverent. Det er det Ola Borten Moe sier.

Når politikerne uttaler seg, er det ofte for å markere et syn, ikke for å legge opp til at noe faktisk skal skje. Det fikk vi et eksempel på med ekstrabonusene til ledelsen i Cermaq i forbindelse usikkerheten om eierskapet og hva som skulle skje med fôrselskapet Ewos, som til slutt ble solgt for 6,5 milliarder kroner. De seks i konsernledelsen får en halv bonusutbetaling i tillegg dersom de blir på post inntil situasjonen rundt selskaper er avklart. Dette koster selskapet syv millioner kroner. Den prisen var styreleder Bård Mikkelsen rede til å betale framfor å risikere at nøkkelpersoner fant seg en annen jobb mens prosessen foregikk. Han informerte ikke Trond Giske. Hans juridiske rådgivere mente at han ikke trengte å gjøre i den aktuelle situasjonen.

Da Sas betalte «stay on»-bonuser til nøkkelpersoner for at de ikke skulle slutte før omstillingen var gjort, ble det bråk. Så det kommer nok ikke som en bombe på Mikkelsen at politikere reagerer. Men har hadde vel ikke regnet med at Harald Nesvik (Frp) skulle si at ekstrabonusene var «en uting» og at Svein Flåtten skulle betegne dem som «meget uheldige». Flåtten uttaler seg som han gjør, fordi vi er mitt i en valgkamp. Folk har ikke forståelse for at ledere som tjener en håndfull millioner skal få enda en million for ikke å slutte. Det har ingen av de andre medlemmene næringskomiteen heller.

Astrups syn

Høyres Nikolai Astrup synes det må være grenser for hvor tilpasningsdyktige til folkemeningen Høyre skal være i næringspolitikken selv om det er valg. Han sier til Dagbladet at bonusene er «uproblematiske» og at styret har en god begrunnelse for å gi dem.

Trond Giske har bedt om en redegjørelse. Han vil nok kritisere styret for at han ikke ble informert, men lager neppe noe større nummer av det. Det er andre saken han vil ha fram i valgkampen.

Næringspolitikk er viktig, men det er vanskelig å gjøre det til et godt tema i valgkampen. Når de aktuelle sakene dukker opp, har politikerne problemer med å være prinsipielle, fordi de hele tiden skjeler til hva en bør si for å kunne vinne velgere. Det store og avgjørende spørsmålet for norsk industri – «Hva skal vi gjøre for å få ned kostnadene?» – blir neppe en viktig sak i valgkampen. Det spørsmålet har politikeren få og uklare svar å komme med.