De vonde spørsmålene – og politikken

For to dager siden satte Dagsrevyen for alvor søkelyset på hva politiet foretok seg etter bomben smalt 22 juli. I går forsøkte politiet å gi svar på hvorfor det tok så lang tid før de gikk i land på Utøya. De maktet på ingen måte å gi svar som folk vil slå seg til ro med. De oppnådde det motsatt. I mediene i dag stilles spørsmålene med fornyet styrke. Og nå vil ikke politikerne forholde seg i ro lenger.

– Det er tragisk å høre på Oslo-politiet, sier Einar Holstad (Krf) til Dagsavisen. I 2002 var han saksordfører da Stortinget fattet vedtak om politihelikopter. Han reagerer kraftig på politiets påstander om at helikopteret ikke ville gjort noen forskjell under terrorangrepet.  Helikopteret har blant annet trent på å kunne nedkjempe bevæpnede gjerningsmenn ved å ha en skarpskytter om bord. Men politiet har ikke ressurser til døgnkontinuerlig helkopterberedskap. 22 juli var mannskapet på ferie.

Holstad sier Stortinget var vedtatt at tjenesten skulle være døgnbemannet og landsdekkende. Han mener både Justisdepartementet og Oslo-politiet har ansvar for at helikoptertjenesten er blitt nedprioritert, men beklager at Oslo-politiet blir sittende med svarteper i budsjettspillet mellom Stortinget, regjeringen og Politidirektoratet.

Dette er en kinkig sak for justisminister Knut Storberget. Opposisjonen på Stortinget kommer til å be om en forklaring.

Det andre spørsmålet folk stiller seg, er hvorfor terrortroppen brukte så lang tid på å ta seg fram til Utøya. De har kun innrømmet en feil. De var for mange i gummibåten som skulle ta dem over til øya. Det er direkte pinlig å se bildene av terrorpolitiet sittende hjelpeløse i en plastbåt på fjorden. Glemte de å sjekke hvor mange båten var sertifisert for?

Fryktet skudd?

De er i ferd med å bli skapt et inntrykk av at politi og ambulansepersonell rygget unna fordi de fryktet de ville bli skutt på, mens frivillige med fare for sitt eget liv plukket opp unge fra vannet på flukt fra terroristen.  Var det fordi de fryktet for egen sikkerhet at politiet valgte en reisevei som tok nesten 20 minutter lenger enn korteste vei ut til øya?

Regjeringen skal etter planen i morgen sette ned en kommisjon som skal vurdere alle sider ved det som skjedde 22.juli. Det er snakk om at de skal bruke et år på arbeidet. Men offentligheten eller de pårørende kan ikke vente et år på å få svar på de spørsmålene som stilles om politiets disposisjoner. Dette kan muligens løses ved at kommisjonen lager delrapporter og at en begynner først med det som det haster mest med å få svar på.

Politiet må selvsagt evaluere egen innsats. Nå er det diverse personer flere trinn under den øverste politiledelsen som har uttalt seg. Politidirektør Øystein Mæland må på banen med sine vurderinger. Deretter må Knut Storberget konkludere med hensyn til det politiske ansvaret. Han har ikke ansvar for at det hoppet for mange terrorpoliti opp i gummibåten eller den reiseruten de valgte. Så langt er det først om fremst manglende helikopterberedskap Storberget må svare for.

Politiske implikasjoner

Opposisjonen har ikke noe ønske om å utnytte tragedien til egen fordel. Men 22. juli kan ikke forbli en sak som ikke har eller kan få politiske implikasjoner. I dag bekrefter Erna Solberg (H) at hun har tatt et initiativ for å sikre at kommisjonen har den nødvendige distanse både til departement og politi. Hun hadde tydeligvis ventet større involvering før oppnevningen. Det er greit at det er regjeringen som oppnevner kommisjonen. En forutsetning er at det er bred enighet om mandat og hvem som skal oppnevnes. Dette burde ikke være noen problem.

Spørsmålet om politiets innsats hører ikke hjemme i årets kommunevalgkamp. Når spørsmål knytte til 22 juli reises, bør politikerne i årets valgkamp vise stor varsomhet. Det er et poeng å kunne stå samlet i tragedien på tvers av politiske skillelinjer.

Frp har kommet med flere utspill om at de vil endre retorikk i innvandringsdebatten. De som er kritiske til Frps innvandringspolitikk, bør kvittere med  ikke å utnytte 22. juli mot Frp i ukene som kommer.