De unge boligtaperne

Boligprisene i Norge øker jevnt og trutt. Det betyr at folk må oppta stadig større lån for å få kjøpt en bolig. Lønningene har også økt, så for de fleste går dette greit. Finanstilsynet har som oppgave å se lengre fram i tid enn neste år.  De mener en krise er på gang.  De tror rett og slett ikke at den utviklingen vi har sett de siste årene kan fortsette. All erfaring tilsier at etter en lang periode med sterk prisstigning på bolig, skjer det et prisfall. Boligpriser er noe av det mest sykliske vi har i økonomien.

Norges Bank hadde fram til i sommer planer om å øke renten. Økte renter gir lavere boligpriser. På grunn av eurokrisen, kan vi ikke her til lands øke renten. Norges Bank måtte sette renten ned før jul for ikke å få en for sterk kronekurs. Renten kan bli satt ytterligere ned. Boligprisene vil uansett øke framover, ikke minst fordi det bygges for få boliger der det trengs flest.

Finanstilsynet frykter at det vil gå fullstendig galt om få år. De har nå gjort sitt for å sette bremsene på. De har gitt bankene beskjed om at de som skal få lån til bolig, bare skal få låne 85 prosent av det boligen koster. Videre kreves det 15 prosent egenkapital.

I de store byene koster en liten familiebolig fort tre millioner kroner. Da må en altså ha 450 000 k i egekapital . Det andre kravet er at en ikke skal kunne låne mer enn tre ganger inntekten. Familien må altså ha en inntekt på over 800 000. Det er det ganske vanlig at unge familier ikke har.

De krav Finanstilsynet stiller er godt ment. En skal være varsom med å stifte for høy gjeld. Problemet er de virkninger det får når det ikke følges opp med andre politiske tiltak.

I Sverige innførte de tilsvarende regler for vel et år siden. Det førte til at det ble bygget 24 prosent færre boliger i fjor. I Sverige er det et gryende ungdomsopprør på gang mot mangelen på boliger og høye priser.

I Norge medfører de nye byggeforskriftene at det fort blir 100.000 dyrere å bygge en bolig.

I Norge er det om lag 150 000 personer som sliter med å skaffe seg en bolig. Menneskerettighetsorganisasjoner har nå begynt å gi lyd fra seg

– Norge er blant de dårligste i Europa når det gjelder å sikre innbyggerne sine rimelige boliger. Det finnes ingen langsiktig strategi for hvordan man skal løse boligmangelen. Istedenfor tar mann i bruk kortsiktige løsninger, sier Malcolm Langford ved Norsk senter for menneskerettigheter til Vårt Land.

Politikerne er klar over problemet. Håkon Haugli (Ap) sa rett ut til Klassekampen i desember at det er «opplest og vedtatt at boligpolitikken i Norge ikke virker».  Han leder et utvalg i partiet som i mars skal legge fram forslag til tiltak. Det spørs hvor mye det kommer ut av det. Det skal vurdere pålegg til kommunene om å lage boligplaner og lovfeste retten til bolig. Det kommer det ingen ting ut av.  De skal vurdere oppmykning av verneregler. Men for Sp er det en hjertesak at det ikke skal tas mer god matjord til boligbygging. Videre skal de vurdere en forenkling av regelverket som gir smidigere planprosesser. Men heller ikke det vil bety all verdens.

Det som vil bety noe, er å gå tilbake på noen av de kravene plan og bygningsforkriftene setter.  Det vil gi billigere boliger.

Ved å myke opp på arbeidstidsbestemmelsene i Arbeidsmiljøloven, kan en få bygger raskere og mer effektivt. Det vil gi lavere pris.

Å eie bolig er særdeles lønnsomt. Den som tar opp lån, kan nye godt av store rentefradrag og få redusert skatt.  Staten har valgt å favorisere de som har økonomi til at de kan kjøpe bolig og ikke være henvist til å leie.  Ved å skattlegge eiendom hardere enn i dag, vil en kunne dempe prisveksten i markedet. Men det er så pass upopulært blant folk at politikerne ikke våger å foreslå det.

Derfor fortsetter staten å favorisere de som har skaffet seg en bolig, mens de som ikke har økonomi til det, får det enda vanskeligere på boligmarkedet.  De som er innenfor kan juble. De som er utenfor kan gråte. Det grep som Finanstilsynet har tatt, vil gjøre gapet mellom de som klarer å skaffe seg en bolig og de som ikke klarer der, enda større.

Det går i gal retning i økende tempo. Det som vil virke, er for upopulært til at politikerne våger å foreslå det. Men kanskje det nå blir så ille at en våger.