De ulykkelige eurolandene

Demokratiet er ikke dødt i EU. Spørsmålet er om det i praksis betyr så mye. Det kan virke som om det er for seint å snu ei EU-skute som i en årrekke har basert seg på å samhandle med privat kapital som kun er opptatt av én ting, å sikre seg mot tap og maksimere avkastning. Slik kan ikke politikken opptre. Det er det Frankrikes nyvalgte president forsøker å si. Han har vunnet mer gehør for sin alternative tenkning til den politikken som Angela Merkel og Nicolais Sarkozy sto for, enn noen ville trodde for få måneder siden.

I pengefolkets verden, bankene og finansinstitusjonene, må det være slik at en må betale høyere rente hvis det er større risiko med å låne ut penger. Hvis risikoen er for stor for at en ikke vil betale tilbake et lån, får en ikke låne i det hele tatt. Er en tjukk av penger , kan en få låne til en betydelig lavere rente enn det andre må betale. De som lever av å låne ut penger, kan strekke seg ekstra langt i forhold til de gode betalerne. I EU er det nå blitt slik at Tyskland kan låne penger til en rente som er på om lag en tredjedel av det kriseland som Hellas og Spania må betale. De landene som strever mest med å få økonomien i balanse, blir altså belastet med de høyeste lånekostnadene. Slik har det alltid vært og slik må det være, sier de i Brussel. Det er ikke helt riktig. Det må ikke være slik. Det kan ikke være slik, sier Hollande. Det er blodig urettferdig, mener han. Her er det en sosialist som taler. Når en er sammen i EU, må en i alle fall kunne stå sammen om å hindre at rentene løper løpsk i de landene som har størst problemer. Derfor vil han innføre euroobligasjoner. Det betyr at eurolandene sammen garanterer for lån. Da vil land som Hellas og Spania  få lavere rente på sin gjeld, mens Tyskland vil måtte betale en høyere rente. Det vil ikke Tyskland. De vil ikke straffes for å ha holdt orden i eget hus i flerfoldige år.

Euroobligasjoner nå

Hollande vil også ha euroobligasjoner fordi det gir muligheter for å føre en mer ekspansiv politikk. Den såkalte keynesianismen går ut på at en må bruke penger for å komme seg ut av en nedgangsspiral. I EU har det fram til nå vært snakket mest om å kutte i offentlige utgifter. Kutt først, så kan vi snakke om å bruke mer penger etter hvert, sier Angela Merkel. Hun har støtte fra Sverige, Finland, Østerrike og Nederland. De er de landene i EU som er de sterkeste økonomisk sett. Hollande har støtte fra Italia, Spania og Hellas. Både Portugal og Irland mener nok det samme. Dette er de økonomisk sett svakeste landene.

Når det gjelder innføring av euroobligasjoner  har Hollande også støtte fra Storbritannia, USA og byråkratene i EU. De mener enkelt og greit at Tyskland må betale for redde EU ut av eurokrisen.

Når byråkratene i EU er så ivrige på eurooligasjoner, er det fordi dette vil binde eurolandene enda tettere sammen i et skjebnefellesskap. EU har vokst fram gjennom kriser. Og krisene er blitt løst ved at en har inngått et enda tettere og mer forpliktende samarbeid.

Tyskland er nå for alvor blitt betenkt. Det er jo ikke gitt at landene i Europa klarer å komme seg opp av den hengemyra de har havnet i. Pessimistene sier Europa har hatt sin storhetstid. Nå er det Kina, India, USA, Brasil, for å nevne noen, som vil ta førerrollen. Europa må belage seg på nedgang. Omstillingen går for sakte. Ikke en gang Frankrike ser det. Hollande lukker øynene. Beviset på det er at han har lovet å oppheve Sarkozys beslutning om å heve pensjonsalderen fra 60 til 62 år. Slikt rister Angela Merkel oppgitt på hodet over.

Usikkerhet om Europa

Usikkerheten om eurolandenes framtid er et avgjørende argument for at Tyskland ikke vil knytte sin økonomi sterkere til de andre eurolandene. De mener Europa er tjent med et sterk Tyskland.

Italias statsminster Mario Monti, som er økonom med bakgrunn fra EU-byråkratiet og så visst ikke noen radikaler, sa i går at han tror euroobligasjonene kommer. Det han da sier er at han tror Angela Merkel må gi seg, før eller seinere. Flere tror det vil skje dersom valget i Hellas gir flertall for de partiene som ikke vil godta de kuttene de er pålagt og følgelig vil være rede til å droppe euroen. Men heller ikke da vil Tyskland gi seg. Det var egentlig det den tyske nasjonalbanken sa denne uken da de gjorde de klart at de var i stand til å takle den krisen som vil oppstå om Hellas forlater euroen.

Slike uttalelser gjør på sett og vis vondt verre. Det setter fart i spekulasjonene om at Tyskland kanskje er villige til å la hele euroen gå fløyten framfor å bla opp det det vil koste  å redde euroen. Da synker euroen i verdi slik det har skjedd den siste uken.

Sannsynligvis vet ikke Angela Merkel hva hun vil gjøre. Politikere operer ikke i lang tid med egen smertegrense. De ser situasjonen an og må hele tiden sjekke ut sitt eget handlingsrom.

I Hellas vil velgerne ha euroen, men ikke kuttene som følger med. Det henger ikke på greip. I Tyskland ser det ut til at flere velgere nå ønsker en sterkere vekstpolitikk i EU, men Tyskland må få for all del ikke risikere å bli mer ansvarlige for andre lands økonomi. Det henger heller ikke på greip. Skal det satses med på vekst i eurolandene, må Tyskland stille mer penger til disposisjon. Det er ingen andre som har noe særlig med penger.